jernhelse

Noe av det som går igjen i flere av mailene jeg får er spørsmål knyttet til bruk av medisiner i forbindelse med spiseforstyrrelser. Tenkte dermed å besvare disse spørsmålene her slik at flere kanskje kan få noe ut av det :-) Vil på forhånd presisere at dette er mine tanker og erfaringer - og at jeg på ingen som helst måte vet hvordan du eller noen andre vil reagere på samme medisiner. 

Fra en leser:
"Jeg har lenge fulgt med på bloggen din og synes dine innlegg er utrolig bra skrevet og hjulpet meg mye. Jeg har en spiseforstyrrelse og har slitt med det i x år nå. Har kommet til en punkt nå i livet at jeg nesten har lyst til å gi opp, men fortsatt er det en liten del igjen av MEG som kjemper og tror på livet! Jeg er så klar i min situasjon, men har så sterk angst at jeg ikke får toil å utføre handlingene som må til for å bli frisk...største er vel vektøkning. ...

Beklager at jeg skriver så rett frem til deg og men grunnen til at jeg skriver til deg er fordi jeg vurderer å spørre legen om antidepressiver, siden jeg leste en av innleggene dine at det hjalp deg litt på veien. Jeg er blant dem som er superskeptisk til medisiner. Har tenkt at jeg aldri vil gå med på noe sånt. Men nå føler jeg at jeg ikke har noe valg eller rett og slett tid lenger. Må ta all hjelp jeg kan få. ...

Helt ærlig må jeg si at det som skremmer meg mest mtp medisiner er vektøkning av ta tablettene, selv om jeg vet jeg må opp i vekt. Men jeg vil ikke gå opp i vekt av å selve tabletten...hvis du skjønner hva jeg mener?"


Vektøkning og medisiner
Medisner mot angst og depresjoner har som regel en lang liste over bivirkninger.  Vektøkning er dessverre en av dem.

Hvorfor det er et problem:
For de som selv ikke sliter med anoreksi, vil det nok virke litt rart at frykten for vektøkning i forbindelse med medisiner er så intens at en ikke vil ha medisinene i det hele tatt, selv når de faktisk kan hjelpe. Derfor vil jeg gjerne forklare litt av årsaken bak dette. Som spiseforstyrret vil en ALLTID være redd for å legge på seg. Til og med hvis en er sykelig undervektig og motivert for å kjempe seg frisk vil frykten og ubehaget eksistere i større eller mindre grad. Særlig skremmende oppleves det når vektøkningen skjer utilsiktet og ubevisst. Og det er nettopp slik det kan oppleves dersom kiloene kommer på grunn av en pille, og ikke på grunn av bevisst matinntak. Altså er det enklere å akseptere vektøkningen når en vet hvorfor den skjer, når en selv går inn for å følge en kostplan, når en selv har en viss kontroll over det hele. Å gå opp i vekt oppleves enklere dersom det skjer på egne premisser og ikke som en ukontrollerbar bivirkning.

Hvordan kan en legge på seg av en kalorifri pille?
Noen medisiner påvirker metabolismen direkte. Andre påvirker matlysten. Enkelte mennesker blir mer påvirket enn andre. Å være bevisst over bivirkningene knyttet til sultfølelse vil i seg selv redusere faren noe for at en "mister kontrollen" helt. Ikke alle medisiner har vektøkning som bivirkning heller.

For min del var det ikke pillene som førte til vektøkning. Jeg gikk på dem ganske lenge uten at noe skjedde. Det som til slutt gjorde at jeg la på meg var at motivasjonen steg, og at humøret ble mer stabilt. Dette gjorde det enklere for meg å spise - ergo; vektøkning. Da er ikke vektøkningen en direkte bivirkning av medisinene, men heller et steg i riktig retning i forbindelse med behandling.

Hvordan kan antidepressive hjelpe?
- depresjon og nedstemthet er nesten uunngåelig i forbindelse med langvarig underernæring. Hormonene har enormt mye å si her, og antidepressive vil kunne øke produksjonen av lykkehormoner når kroppen selv ikke produserer nok.
- kan stabilisere humøret
​- for mange vil de også hjelpe mot uro
- Særlig i forbindelse med bulimi er det vist å ha effekt, dette pga effekt på serotoninproduksjonen - et hormon som har med appetittregulering å gjøre, og dermed kan redusere forekomsten av overspising. 

Kommer det til å hjelpe?
- umulig å si.
- Anbefaler å gi det et forsøk dersom det er noe behandler/lege har foreslått. Vær åpen for at de kan hjelpe (ikke vær så skeptisk at du nekter for at de funker; nocebo).
- gi det tid! 
- ikke forvent at de skal løse alt. Forvent det verste, håp for det beste? :)
 

Hva gikk du på?
Jeg har prøvd to ulike medisiner - Fluoxetinog Welbutrin Retard - og opplevde ikke noen særlig ubehagelige virkninger av dem. Litt munntørrhet, økt tørste, og kvalme i oppstarten er det eneste. Dette gikk dog over ganske kjapt. Når det gjelder sistnevnte medisin bør en passe på å ta den på morgenen, da sent inntak vil kunne påvirke søvnen. Da jeg ikke er lege, vil jeg ikke anbefale én medisin over en annen, rett og slett fordi jeg ikke er kompetent til det. Dessuten reagerer alle ulikt, og en lege som kjenner deg og din situasjon vil kunne vurdere passende medisin mye bedre enn noen andre.
 

Lurer på om det er angstdempende eller antidepressive man bør gå på? Hva blir/er forskjellen?

Da spiseforstyrrelser kan knyttes til både tvang, depresjoner og angst, er dette litt individuelt. Om angsten er en konsekvens av anoreksi, eller om anoreksien er en konsekvens av angst er ikke alltid lett å vite. De aller fleste utvikler angst i forbindelse med en spiseforstyrrelse Noen sliter med angst allerede før spiseforstyrrelse blir et tema. Dette bør tas hensyn til mtp medisinering. Dersom angsten er det som har utløst spiseforstyrrelsen virker det, i mitt hode, logisk å behandle angsten direkte. Samme gjelder depresjon; hva kom først - Spiseforstyrrelsen eller nedstemtheten?

For noen er svaret ganske tydelig. For de fleste blir det derimot litt som en evig runddans i jakten på hva som kom først av høna og egget. Igjen vil legen din kunne hjelpe deg bedre enn meg. Det kan likevel være greit å være klar over dette for å forstå hvorfor en må "prøve og feile" litt.

Et par ting til:
* En bør være klar over at flere antidepressive, ironisk nok, kan øke selvmordstanker og en bør (om det lar seg gjøre) ha noen rundt seg som kan følge litt ekstra med.
* Vil gjerne understreke at bruk av medisiner bør gjøres i tillegg til annen behandling, og ikke i stedet for. Første og andre gang jeg var syk (2006 og 2008/9), og innlagt, forgikk hele behandlingen uten medisiner. Det var først under mitt tredje tilbakefall, og etter lang lang tid uten noe bedring, at jeg forsøkte medisiner. Til syvende sist er det, dessverre, slik at MAT er medisin. 

På forhånd vil jeg beklage eventuelle slurve-skrive-feil. Dette ble rablet ned i ganske så fullfart og med et kokende temperament.
Etter en del likende henvendelser fra unge jenter (og gutter) med spiseforstyrrelser som ikke får hjelp, klarer jeg ikke helt å la dette ligge. Så lite klarer jeg å la det ligge at det hele kommer ramlende ut av meg her og nå - rotete, usammenhengdene og ikke-korrekturlest. 

Kjære foresatt, forelder, verge, avkoms-ansvarlig

Du har et barn som sliter med spiseforstyrrelser. Det vet du fordi h*n har fortalt deg det. Etter lang tid med stille skam i munnen har h*n endelig sagt det. Noe av det. Forsøkt å uttale dette som er så vanskelig. Vanskelig fordi det er sårt, fordi det kjennest flaut ut, fordi h*n er redd for din reaksjon. Og hvordan er din reaksjon?

Sinne?
Sorg?
Lettelse?
^^Alt dette er normalt. Det betyr at du bryr deg. Du blir sint fordi barnet ditt fortjener bedre, fordi du så gjerne vil ta bort denne helvetes sykdommen. Sorg, av samme grunn. Lettelse? Fordi du lenge har mistenkt det, men ikke får noe ut av den stumme munnen.

Vantro?
Benektelse?
Vanligere enn en skulle tro, dessverre. Og det er det jeg vil skrive litt om; om ikke å bli tatt på alvor.

En normalvektig jente på seksten år som forteller om sitt anstrengte forhold til mat og kropp blir ikke nødvendigvis trodd. Hun kan gå til legen og fortelle om hvordan hun lar være å spise i flere dager i strekk, for siden å sprekke og overspise, for deretter å sulte igjen. Slik går dagene. Enten for lite, eller for mye. Hun unngå mat av frykt for ny overspisingsrunde. Hun går med et ønske om å gå ned i vekt. Mye. Flere kilo enn hun har å tape. Samtidig er hun livredd fordi hun innser hvor feil dette ønsket er.

Legen ser en normalvektig og kanskje litt overdramatisk ungjente. I stedet for å henvise henne videre, sendes hun hjem. Hun får ikke en gang beskjed om hvor hun evt kan henvende seg, dersom hun skal fortsette å liksom ha en spiseforstyrrelse - helsesøster, IKS, Senter for spiseforstyrrelser, DPS, BUP. For nei. Hun er da ikke sjuk. Hun er så normal, så.

Foreldrene reagerer på samme måte som legen. De ser sin datter inni en kropp hun har hatt i all tid. En kropp som veier nok til å klassifiseres som sunn. De ser datterens friske ytre og trekker et lettet sukk over at det ikke er noe galt med henne. Den bange anelsen svelger de unna på samme måte som datteren svelger ned ordene som vil insistere. Gjenta det hele. Jeg er syk. Jeg har en spiseforstyrrelse. Jeg må ha hjelp. Den normalvektige jenta tier seg i hjel, for selvsagt kan ikke hun ha en spiseforstyrrelse, hun som er så forbaska normal.

For å sikre seg om at datteren forblir normal, overvåkes hun litt strengere i tiden som kommer. Det stilles spørsmål rundt mengdene hun spiser, om hvorfor hun ikke spiser mer av ditten og datten. På grunn av overvåkningen og utspørringen blir hun mer restriktiv, unngår å spise hele dagen for å kunne spise litt middag uten å sprenge kaloribudsjettet. Om hun ikke spiser blir det kjeft å få. For hva er det hun driver med? Hun vet jo bedre. For denne datteren er veloppdratt og klok og fra et fint møbler hjem. Og Så Videre.

Mange blir tatt på alvor. Mange benekter det hele selv. Noen ber ikke om hjelp, vil bare skjule det hele. Andre vil ha hjelp og får det. Litt for mange vil ha hjelp, men får det ikke. Fordi det ikke er alvorlig nok.

Ikke ENDA.

Jeg ble henvist til BUP da jeg var sytten. Innen jeg fikk time hadde jeg gått fra å være "sunn" og "normal" og all slags fine beskrivelser av en kropp jeg hatet, til å være så utmagret at jeg ikke kunne få hjelp uten en innleggelse. En innleggelse som varte i flere måneder. Hva hadde skjedd om jeg fikk hjelp FØR jeg rakk å bli til Knerten? Hva ville skjedd? Jo; jeg tror mye ville vært unngått. Kanskje ville jeg fullført videregående på 3 år og ikke 5. Kanskje ville jeg blitt ferdig med det hele der og da, og ikke "drive på med dette tullet" i ti år. Kanskje. Kanskje ikke. (For min del var det for så vidt ikke foreldrene mine det sto på. De insisterte på å skaffe meg hjelp lenge før jeg selv ville ta i mot. Det i seg selv er jo en egen diskusjon. Legen min derimot, han så en normalvektig jente, og ville ikke henvise meg videre før min far satte ned foten og nektet å forlate kontoret uten en henvisning.)


Lykkeliten i toppen av et tre en høstkveld. Bak den smilende munnen som hun ikke har tenkt å fore denne kvelden ligger de stille skrikene klare, for hun vet at det er tilbake. Det som var der før. Hva enn det er som gjør det umulig å svelge ned næring. Pang. Tilbake. Ut av intet. Og best fortiet. For enn så lenge syntes det ikke. Jeg følte meg for feit (=normalt; i et spiseforstyrret hode) til å ytre meg om mine spiseforstyrrelser. Se på meg da! Jeg ser ikke ut som en med anoreksi. Så jeg tidde, håpte det skulle forsvinne av seg selv. Det gjorde det ikke. Det gjorde derimot jeg:



Samme jente, samme tanker, fanget i altfor liten og samtidig så altfor stor kropp. Jeg ville ikke lenger fortelle om anoreksien. Jeg ville ha det for meg selv. Det fikk jeg ikke, for innen nå var det synlig for alt og alle. 

Kjære Helse-Norge:
Er dette deres måte å spare penger på? Bare behandle de sykeste? De som MÅ ha hjelp NÅ? Skjønner dere ikke at det blir dyrere å la folk gå rundt uten hjelp? Sykmelding, uføretrygd - det ender slik for altfor mange fordi de ikke fikk hjelp før problemene ble til alvorlige og kroniske diagnoser. Hullet de stakk hodet ut av for å be om hjelp, lukker seg ikke av seg selv. Tvert om blir det dypere. Så dypt at en kanskje ikke klarer å stikke hodet ut av det igjen. Kanskje blir det så dypt at de ender opp i Kina.

Kjære mor og far:
Dette handler ikke om deg. Det handler om det kjæreste du eier. En datter. En sønn. En som ikke har det bra. Med sin normalvektige kropp går h*n rundt i hjemmet deres og er sint på deg, litt redd, skuffet - h*n ba deg om hjelp, og fikk det ikke. Hvorfor? Er det din egen stolthet som står i vegen? Hva vil folk tro om deg som omsorgsperson dersom barnet ditt for en anoreksi-diagnose? Hva vil folk tro om deg dersom de visste at du ikke tok din datters rop om hjelp på alvor? Enda sintere enn h*n er på deg, kan jeg love at h*n er på seg selv. Reaksjonen din bekreftet følelsen som har gnaget i magen i lang tid: Dette er min feil. Jeg er en idiot. Jeg har valgt dette selv. Det er jo jeg som vil bli tynn. Samtidig vil jeg ikke det, jeg vil bare ha det bra igjen. Men jeg får det ikke til. Angst. Mat. Tanker om mat. Om kalorier. Om trening. Uønskede tanker som vokser og vokser i omfang. Inni en normal kropp.

Kjære Helse-Norge. Kjære Foreldre.
Spiseforstyrrelser er en PSYKISK lidelse. Å si at Du er normalvektig, ergo kan du ikke ha en spiseforstyrrelse, er som å si at; Kreft? Du?  Det har du da ikke, du har jo hår på hodet. Å miste hår er en av mage mulige reaksjoner på kreft-behandling. Ikke alle med kreft mister hår. Ikke alle med spiseforstyrrelser er undervektige. Tvert om: det er faktisk slik at nitti prosent av spiseforstyrrede er normalvektige (og evt overvektige).

En spiseforstyrrelse er når ens forhold til mat og kropp er så anstrengt at det går betydelig ut over livskvaliteten. Når hele dagen handler om mat; hvordan unngå, hvordan snike seg unna den middagen, hvordan få tiden til å gå, hvordan forbrenne nok ila dagen, hvordan skjule problemene for alle rundt. Når mat og trening er viktigere enn venner, skole, familie. Viktigere enn alt. En avhengighet på lik linje med alkoholisme. Bare at det ikke handler om alkohol, men om mat. Mat som er overalt hele tiden. En spiseforstyrrelse begynner slik - inni en normalvektig kropp. En spiseforstyrrelse kan også ende der - inni en normalvektig kropp. En spiseforstyrrelse ender som regel ikke slik, for en må være syk nok til å få hjelp først.


 

Noen ganger, sånn omtrent hver dag, blir jeg redd og usikker over valgene mine. Særlig dette siste valget om å være PT. Ansvaret. Rollen som (godt?) forbilde. Fortiden min - vil den stå i veien? Og ikke minst: Inntekt. Og fremtid. Hva med ingeniørutdannelsen? Skal jeg ikke bruke den? Jeg burde kanskje det, tjene godt. Stabil inntekt. Bidra mer i fellesøkonomien, huslånet. Kan jeg virkelig drive på med trening som yrke?

Det er bare ett spørsmål som et viktigere enn alle disse andre: Hva vil jeg? Lærer? Ingeniør? Kokk? Iskrembilsjåfør? PT? PT. Jeg vil jobbe som PT (dog hadde det vært gøy å kjøre isbil også). Jeg vil jobbe med mennesker. Jeg vil bidra med det jeg kan, og denne siste tiden føler jeg faktisk at det er nettopp det jeg gjør. Ikke minst kjenner jeg at dette er noe jeg kan. Ikke bare fagstoff-messig, men alt det andre: Å forklare, å inspirere, å få andre til å yte sitt beste, til å spre glede, treningsglede og kunnskap. Jeg får det til. Og det har for meg så uendelig mye mer verdi enn NOK (t-t-tog du an?).

At summen som sildrer inn på konto lekker ut igjen som om banken var en sil og pengene tynnflytende vann, får heller bare være.



I går holdt jeg mitt første foredrag på Sats Sandnes. Om puls. Manuset måtte jeg bare legge vekk etter det første minuttet. Jeg klarte ikke lese, prate, og ha kontakt med de som var der samtidig. Ordene kom av seg selv. Jeg snakket heller rett fra levra (og litt fra hjernen også, altså). Etterpå kunne jeg knapt huske hva jeg hadde sagt. Jeg husket bare alt jeg glemte å si, alt jeg burde ha sagt. Selvkritisk som alltid. 

I dag våknet jeg til denne posten på Facebook:


Og den tomme kontoen min kjentes plutselig ikke så tom ut likevel. Lærerikt. Nyttig. Trening, kropp og balanse. Det er derfor jeg gjør dette. Jeg har funnet noe jeg kan. Noe jeg trives med. Jeg sier faktisk aldri at jeg er på jobb: Jeg er på Sats. 

 

Du sammenlikner deg ikke med andre, sier du? Ikke jeg heller.

Bare at det ikke er helt sant. Jeg tror ikke på deg. Ikke i det hele tatt. For du gjør det. Sammenlikner deg. Uten å gjøre det bevisst. For noe skjer med deg når mottar en Snap der du ligger på sofaen en mandags ettermiddag og forsøker å ignorere solskinnet utenfor ruta mens Friends-epiosden du nesten kan utenat surrer og går på TV-skjermen. Snappen viser frem den råflotte venninnen din som drar hundre kilo i mark. Fint for henne. Virkelig. Knallbra. Og bittert. For her ligger du på sofaen og råtner når du heller kunne vært på trening, slik som henne. Akkurat nå. Mandag. Tidlig ettermiddag. Du har enda tid. Kanskjeburde du trene? Iallfall komme deg ut i sola? Men du orker ikke. Vil ikke. Gidder ikke. Så du blir liggende på sofaen og trykke på mobilen. Helt til du får nok av alle Instagrammerne som også er på trening. Herregud. Hele verden utenom deg er tilsynelatende på trening akkurat nå. Eller de gjør noe annet flinkt som de viser frem. Bare ikke du. For du er en lat geléklump av en slask som ikke gidder noen ting. 

Du bestemte deg for å slappe av i dag. Et godt valg. Noe du fint kunne unne deg oftere. Men du slapper ikke av. Sofastunden er ikke behagelig når du nå har fylt den opp med burde-kunne-skulle-tanker. Tanker som kommer fordi du på et visst nivå er påvirkelig. Tanker som litt for mange sliter med: jeg burde heller xxx. X=trene; vaske; studere; jobbe; være sosial;. X = Hva som helst annet enn det du faktisk bedriver. Hvorfor er det så vanskelig (for mange av oss) å BARE SLAPPE AV. Ikke å gjøre noe! 

Det er ikke slik for alle, jeg er klar over det. Jeg har selv blitt flinkere til å bare slappe av, men jeg syntes ikke det er lett. Jeg liker å ha noe å gjøre. Hele tiden. Jeg bli fort rastløs. Slik er jeg. Og det er helt greit. Ikke noe galt i å gjøre mye. Problemet oppstår når det blir så mye at en ikke klarer å slappe av selv når en kjenner at nok er nok. Det blir heller ikke bedre av at du glemmer at alt det du ser de andre gjøre via sosiale medier bare utgjør en liten prosentandel av livene deres. Du ser ikke sjokoladen som Venninne Nr 1 spiste på vei hjem fra jobb - du ser bare det sunne lakse-måltidet hun tok bilde av. Du ser ikke de sammenkrøllende klærne som ble stappet inn i klesskapet for Frøken Venninne Nr To tok bilde av det nye sengeteppet sitt. Du ser heller ikke at jeg i skrivende ligger på sofaen ikledd løpeklærne mine. Men du skal få se det:



bare som en påminner om alt som ikke deles, alt du ikke ser, alt som er normalt.

Som du kanskje ser så er ikke dette et typiske chille-på-sofaen-antekket (selv ikke for meg som ikke eier sans for mote eller jåleri). Dette er fargerik-og-sprudlende-glad-og-energisk-på-trening-klær. Bare det at jeg ikke er sprudlende glad og energisk. De to minuttene i sofaen ble til tjue minutter. De tjue minuttene ble til seksti. Og til nitti. Og til et mellommåltid og enda flere minutter. Jeg er trett. Søvnmangel. Dårlig humør. En typisk blåmandag (det er faktisk mandag også). Klokka blir fire. Jeg gjør noe så sjeldent som å skru på TV (ikke at det er sjelden jeg ser TV, men det er liksom alltid forbeholdt il kveldstid, som en slags uskrevet regel jeg har om at TV-titting på dagtid er en skam, noe man ikke gjør, noe jeg bør holde meg for god til). Friends. En episode. En til. Klokka blir nesten fem. Tankene streifer innom Sats, og til skogen med den nye terrengsykkel-løypa, og til grusstiene rett borti gata. Til alle treningsmulighetene jeg ikke benytter meg av. På bordet lar jeg mobilien med alle de flinke Instagrammerne ligge der i fred og være flinke for seg selv. Fint for dem som trener. La dem drive på. Jeg er vanligvis en av dem. Men ikke i dag. I dag skal de få svette og perse så mye de bare vil. Å ligge på sofaen er faktisk gankse digg, det også.

Jeg skulle løpe i dag, jeg. Sola skinner ute. Håner meg nesten her jeg ligger inne i stua når jeg skulle-burde vært ute og nytt solskinnet. Gå. Jeg kunne i det minste gått en tur. Men nei. Jeg ligger her fremdeles. For i dag har jeg rett og slett ikke lyst til å gå eller løpe eller løfte. Jeg vil ikke! Hvorfor skal jeg da? Bare fordi Frøken Venninne nr 3 trener akkurat nå? Jeg trente i går. Jeg kan trene igjen i morgen. Eller i overimorgen. Eller ikke. Poenget er: bare gi litt faen av og til. Jeg tror det er det beste helsetipset som finnes i disse dager. 

 

En må faktisk øve seg på å slappe av - det nytter ikke å "å bare slutte" å stresse, en kan ikke bare velge å skru av disse må-burde-skulle- tankene. Ved å jobbe bevisst med seg selv kan en i stor grad redusere intensisten og hyppigheten av disse tankene. Om en først skal ligge på sofaen, så får en for pokker se til å nyte det.

Det var vel egentlig bare det jeg vil skrive... noen litt for kjapt ned-rablete tanker. Jeg har fått mailer fra flere av dere som leser her, og det varmer veldig å lese at dere savner hyppigere blogging. Jeg savner det også. Å skrive. Å dele. Å få bidra med noe. Men så stopper det liksom litt. Nettopp på grunn av dette jeg skrive om i dag. Påvirkningskraft. Vi lar oss påvirke, i ulike grader riktig nok, men vi lar oss påvirke. Og jeg vet at en stor andel av mine lesere har/har hatt/sliter på en eller annen måte med mat/kropp/trening. Trening har fått en veldig stor plass i mitt liv. Som personlig trener er det liksom litt uunngåelig. Jeg føler at jeg endelig har funnet min plass (klisjé eller ei, slik kjennes det ut). Jeg trives med kundene mine. Jeg føler at jeg mestrer rollen min som PT godt. Jeg drar alltid hjem med mer energi og bedre humør enn jeg kom med, og tiden jeg er på jobb flyr av gårde. Trening er viktig for meg. Samtidig trener jeg faktisk mindre nå enn på lenge. Jeg trener hyppig, men mindre - lettere, kortere økter, lavere intensitet. Jeg liker det jeg gjør. 

Og der er dilemmaet. For ja, jeg vil gjerne holde liv i bloggen, men jeg vil ikke være "enda en treningsblogger" som gir nettopp deg dårlig samvittighet fordi du ikke har trent knebøy i dag, eller fordi du ikke løper osv. osv. osv....! Trening er en såpass stor del av livet mitt nå, at det er det jeg ofte vil blogge om. Jeg tar meg selv i å ville dele dagens økt, fortelle om en "ny" øvelse, osv. Men så gjør jeg det ikke. Fordi jeg vet hvem publikummet mitt er. Og fordi jeg ikke kan leve med å påvirke noen i feil retning. Lille Anorektiske Lise skal ikke ut å løpe seg en tur fordi bloggen min inspirerte henne til det. Slik tenker jeg. Samtidig tenker jeg at det ikke (bare) er mitt ansvar, og at slikt "press" egentlig ikke handler om meg men om personen selv. "Presset" kommer dessuten fra alle kanter, ikke bare fra meg. Likevel vil jeg ikke bidra. Men jeg vil skrive. Jeg vil dele. Jeg vil.

... venter kanskje for gjeves.

Til tross for min labre aktivitet på blogge-fronten, tikker det stadig inn en og annen mail fra "dere". Anførselstegn - fordi "dere" er alt fra bekymrede individer som nærmest tror at skrivestoppen skylder dødsfall (noe det ikke gjør, jeg er i stor grad levende), tilbakefall, eller tja, hvem vet - til andre som savner skrivingen, lurer på hvordan det går, og enkelte som ber om hjelp. Og den siste "dere"-en er vond. Veldig vondt. For jeg kan ikke hjelpe. Jeg kan forsøke, men jeg kan ikke fikse noe. Jeg har mitt å stri med fremdeles (dog er spiseproblematikken under god kontroll), og hadde jeg vært i besittelse av en løsning eller kur, ville jeg ikke nøle med å dele. Det jeg imidlertid vil dele, er noen tanker jeg har gjort meg opp rundt mye av det som går igjen i mailene: nemlig MOTIVASJON og VENTING.

"Jeg venter til det kjennes mer rett ut"
"Det passer liksom så dårlig med behandling nå."
"Når motivasjonen kommer."
"Hva var vendepunktet for deg?"
"Jeg orker bare ikke ta tak i det akkurat nå."

^^^Motivasjonen for å bli frisk(ere) KAN komme til deg. Men det er like sannsynlig at den ikke gjør det. Det eneste jeg er hundre prosent sikker på er at dersom den kommer, vil den også forsvinne. Og komme igjen. Og forsvinne igjen. Derfor mener jeg at en ikke skal vente på riktig tidspunkt, for det finnes ikke. En kamp mot spiseforstyrrelser passer aldri inn i timeplanen, og det blir virkelig ikke enklere med tiden. Spiseforstryrrelser er som tidenes mest ugusntige kredittkort. Renter. Gebyrer. Det baller på seg. Rutiner, tvang, regler. Dess lengre du venter, dess mer blir det å ta tak i. Rentene vokser mye kjappere enn inntaktene og sparingen din: du henter deg ikke inn ved å vente.

For mange kommer ikke motivasjonen ramlende heller. Ikke av seg selv. Så mitt beste råd til de altfor mange som vil ha "start-hjelp" i kampen mot spiseforstyrrelser er Nikes slagord: Just Do It. Og It betyr Spis. Berre Et!Og med de ordene fremstår jeg som en uvitende tosk som ikke vet hva en spiseforstyrrelse er. For hadde det vært så enkelt, ville ikke så mange mennesker slitt i så stor grad. Likevel mener jeg det. Til en viss grad. For motivasjonen kommer ikke pøsende ned fra himmelen som regn fra en sky.

Hos meg kom ikke motivasjonen før lenge etter jeg hadde begynt å spise faste måltider, og gått opp noen få to-tre kilo. Midt i ambivalensen, kroppshatet, angsten, og alt det jævlige som en spiseforstyrrelse hører til, kom etter hvert energi og overskudd. Og med energi kommer etter hvert interesser og vilje tilbake. Andre mennesker, kino, en tur på kafé - andre ting enn anorektisk isolasjonshelvete - blir etter hvert overkommelig og noe en begynner å like igjen. Fordi en orker. Og når en kommer i gang med "livet" igjen, vil en som regel få mersmak. For livet utenfor anoreksiens klør er langt mer givende enn fangenskapen. Men det klarer en ikke å se når en er fanget i seg selv. Derfor er mitt eneste råd: BERRE ET!

Mekanisk spising = skru av tankene og følelsene så godt du kan mens måltidene foregår. Spis faste måltider (som du gradvis øker innholdet på) til faste tider. Og ikke lur deg selv: blir et "umulig" å spise av hva-enn-the-reason så ha noe alternativt klart - næringsdrikke for eksempel. Ha en slagplan klar til etterpå: hvordan takler du uroen/angeren/angsten/tankekjøret? Gå en tur, spill Tetris (seriøst, det fungerer), ha noe beroligende på lur, vær forberedt på tankekaoset som kan oppstå. (Jeg vil presisere at en med tiden også MÅ lære seg å kople inn følelsene og mestre disse - uten å gjøre det gjennom mat/restriksjon, men i en startfase er det faktisk mat som skal til for å komme i gang med prosessen; "bli frisk".)

Poenget med dette er å få innarbeidet en ny (og bedre) rutine. Etter en stund (alt fra noen dager til noen uker - avhengig av tilstanden din, hvor lenge du har vært sjuk osv) vil sult-og metthetsfølsen melde seg, og det blir lettere å følge opp måltidene. (Noen vil også oppleve ekstrem-sult og overspising - noe jeg har skrevet litt om å takle HER). Og så vil energien også komme igjen. Du vil få lyst til tingene du likte å gjøre før.

Så, for å oppsummere kort - det beste du, i min mening, kan gjøre for å komme i gang med kampen er:
1) å hoppe i det. Ikke sitt og vent på en motivasjonsbølge som kanskje ikke kommer. Ja, det er dritskummelt. Men alternativet - å la være å kjempe - er faktisk mye skumlere.

2) Gjør ting du pleide å like før (bare det ikke innebærer halvmaraton, da). "You don´t know what you got till it´s gone" <<-- snu rundt på denne, og de hvor godt det faktisk stemmer baklenge. Som spiseforstyrret og fanget i sin egne psyke verden, er det fort gjort å glemme hva alternativet er. For meg var det iallfall slik: Jeg innså ikke hva jeg hadde mistet før det gradvis kom tilbake igjen. Og "kom til bake" innebærer at jeg selv oppsøkte disse tingene. Takket ja istedet for nei til en kino-invitasjon, tok initativet til å drikke en kopp kaffe sammen med noen jeg følte meg trygg på. Rett og slett en gradvis opptrapping av "normale" ting. Dette vil i tillegg til å distrahere deg fra tankekaoset, minne deg på alt som finnes "der ute". Der ute i livet. Der hvor mat ikke styrer deg.

For meg innebærer dette at jeg selv på dager som dette:





Sørger for å gjøre noe av dette:







Forresten - her er muligens mer nyttig og forhåpentligvis motiverende lesestoff:
* Re-ernæring: hva, hvordan, hvorfor
* Hvordan akseptere vektøkning
* Gjør ordet "vektøkning" til noe positivt
* Kroppsbilde - utseende vs funksjon
* Flere tanker rundt "å bare hoppe i det"
* Veien ut av spiseforstyrrelsen = praktiske råd 
* Håndtering av tankekaos og rutiner


Og for ordens skyld:
Dette er MINE tanker, mine meninger, mine erfaringer. Jeg er ingen fagperson. Jeg har dog to-sifret antall år på baken med erfaring. Og det som har fungert for meg kan hjelpe deg. Likevel - til syvende sist er det avgjørende å finne ut hva som virker for DEG. (Deg, ikke spiseforstyrrelsen, og å skille mellom disse to er utfordrende for mange. Særlig i en startfase: ergo - Just Do It.)
 

Først: 
Jeg har ikke tenkt å komme med unnskyldninger til at jeg ikke har skrevet eller oppdatert. Jeg har hatt mine grunner til å ta en pause fra alt som heter blogg. Jeg vet ikke en gang om jeg tar det opp igjen eller om dette er en "one off"-greie.

Så: til overskriften - og generell oppdatering
Fra syklist med store ambisjoner til ingeniør med hemmelig forfatterdrøm. Fra ingeniør til arbeidsledighet og mindre hemmelig forfatterdrøm. Fra arbeidsledighet og refusjonsrikt forfatterskap til hva nå?

Bli ingeniør, sa de. Da får du jobb, sa de. Jeg ble ingeniør. Jeg fikk jobb. De hadde rett. Der kunne det endt. Kanskje burde det endt der. A4. Jobb. Hus. Samboer. Men det endte ikke slik. Det endte med tårevåt oppsigelse fylt av ambivalens. Å si opp, liksom. Det kjentes ut som et nederlag. Som "enda en ting" jeg ikke mestret. Samtidig visste jeg at det var det rette å gjøre slik situasjonen var på jobb. (Skal ikke gå noe mer inn i det, da det er personlig og irrelevant ;)) I ETT HELT ÅR har jeg tuslet rundt uten jobb. Bare at jeg ikke egentlig har tuslet så mye.

Da jeg sa opp var jeg veldig opptatt av ikke å bli en arbeidsledig slabbedask. Såpass opptatt at jeg sant og si ikke har klart å slappe av i det hele tatt. Uten arbeid virker det som om hele verden anser meg som "heldig", som om jeg har tatt meg ett års ferie. Vel, i så fall er det den minst avslappende ferien jeg har hatt noensinne. Skyldfølelsen og skammen veier tungt, og sant og si kjenner jeg på det hver dag. Særlig om jeg ikke "gjør" noe. Derfor har jeg gjort mye. Trening, skriving, husvasking, hjelping av venner som flytter, barnepass osv - småting. Men noe. Hele tiden. Det er utrolig hvor travelt en klarer å få det med så mye fritid. Og ja, jeg innser at dette med å "gjøre" noe hele tiden er en måte å ignorere tanker og følelser på. Av den grunn har jeg den siste tiden forsøkt å ta i bruk bremsene mine. Og det er nå jeg kjenner at jeg er gåen. Sliten. Veldig sliten. Og, det skammer jeg meg jo selvsagt også - for jeg som er arbeidsledig og ikke utretter noe som helst av verdi har da ingen grunn til å være så sliten? Men jeg er det. Sliten. Lei. Utmatta. Av egne tanker og følelser. For å ignorere, å fortrenge, det krever sitt.

Uansett - det var ikke dette følelseskaoset jeg ville skrive om. Det var konklusjonen, utfallet av det hele jeg ville dele. Jeg trivdes ikke på jobb. Jeg trives ikke i situasjoner hvor jeg sitter ved et skrivebord i åtte timer. Det er muligens disiplinen det er noe i veien med. Viljen. Nettopp det har jeg nemlig fått høre en del ganger. Og frem til nå har jeg trodd på det. Så kom jeg på at jeg da for pokker har fullført ingeniørutdannelsen med svært gode karakterer, at jeg har skrevet to romaner (nei, de er ikke antatt av noe forlag enda, det hele er en svært omfattende prosess?), og at jeg har kommet meg gjennom tre runder av alvorlig anoreksi. Det er ikke noe som helst i veien med viljen og disiplinen min. Men vilje og disiplin er ikke det samme som trivsel og glede, og der er jeg nå. Jeg er ved et klisjé-fylt veiskille. Og jeg har valgt en ny vei, som kan vise seg å bli en blindvei, men som kanskje ikke er det. Om jeg ikke begynner å gå, finner jeg heller aldri ut hvordan den ender. Så jeg har begynt, så smått, å rusle langs denne nye veien.

Personlig trener. Jeg. Eksamen er i juni. (kryss fingre og tær for meg)

Jeg har hatt lyst til dette lenge. Veldig lenge. Men jeg har ikke turt. Fordi ? dette kan bli enda en ting jeg ikke mestrer. Det kan også bli noe jeg faktisk mestrer. I oktober tok jeg opp igjen jobben som spinning-instruktør, etter nesten ett år "fri". Nytt senter, nye folk. Og vet du hva? Jeg har aldri mottatt så mye skryt og ros før. Det er ikke selvgodheten og egoet (ikke bare den i alle fall) som setter pris på skryten. Jeg kjenner at det er det å se deltakerne forlate spinningsalen med et smil på ansiktet, med røde ansikter, og en energi de ikke hadde da de kom. Det gjør meg glad. Å motivere andre. Å bety noe. Om så bare i 55 minutter. Det er noe jeg vil gjøre mer av. Og det er det jeg håper å kunne gjøre som personlig trener. Gi andre noe - energi, en time fri fra hverdagen, glede 

 



Mye av tvilen rundt dette med å være personlig trener, handler om fortiden min med spiseforstyrrelser. Jeg har vært, og er fremdeles, redd for at det skal stå i veien. At folk skal vite om det. Så redd at jeg har vurdert å slette bloggen. Men så er det vel slik at de aller fleste har baggasje. Og som personlig trener vil ikke jeg fremstå som en overlegen liten fjott som har fått servert livet på ett gullfat. Jeg har kjempet. Hardt og lenge. Nesten tapt, har jeg også. Og det er jeg ikke alene om. Jeg forsøker å tenke på fortiden min som en styrke. Som noe jeg kan bruke videre. Jeg har bygget meg enormt med erfaringer: Lært hvordan en jobber med kroppen og ikke mot den, hvordan en tar små baby-steg mot noe stort. Lært at å feile er en del av å mestre. Fått øynene opp for hvor mye fysisk aktivitet har å si for psykisk helse - på godt og vondt. Innsett (omsider) at NOK hvile, ikke bare fysisk, men rent psykisk, er avgjørende for å ha det bra med seg selv. Lært hvordan kroppen min responderer på trening; hvor mye den tåler, hvor mye som er for mye, i det hele tatt lært å "høre" på den. Og for meg er det ganske stort - for følelsesmessig har jeg tidvis vært fullstendig avskrudd og ikke i stand til å kjenne etter på om jeg er sliten eller ikke. Bare kjørt på. Uansett. Sett på det som vilje og disiplin, hvilket det jo ikke er.

Jeg håper og tror at de erfaringene jeg har gjort kan brukes til noe godt - særlig nå når erfaringene får selskap av en solid dose kunnskap gjennom PT-studiene.

Som personlig trener er jeg ikke først og fremst opptatt av å hjelpe folk med slanking (selv om det, utvilsomt, blir en del av jobben). Jeg har som mål å se kunden forlate treningssenteret med et større smil på ansiktet enn de ankom treningen med. Jeg vil gjøre trening til noe de gleder seg til, til noe som betyr noe for dem, til noe annet enn en plikt. Mange har spesifikke mål - det er bra. Andre har ikke det - for dem vil jeg dele mitt mål hvilket for tiden er såpass enkelt at det eneste jeg vil oppnå med treningen er et humørløft.  Jeg vil bli PT for å spre treningsglede. Jeg vil hjelpe. Derfor går jeg denne nye veien, og skal gjøre mitt ytterligste for at det ikke blir en blindvei.  

Hurra. Påske. Ferie. Kos.

Ingen hemninger, ingen regler. Jo, vent.

Én regel finnes: kos deg!

Ja, for pokker, for nå er det påske og da må man kose seg.

Så lang er jeg enig. Kos. Ferie. Nyt.

Og det skal selvsagt gjøre med mye mat.

Wait, what?!

For jo, uten påskesnop, sjokolade, marsipan, og gudene vet hva ? kan en jo ikke kose seg!

Å!? Nei, huff. Da vil jeg ikke kose meg likevel.

Jo. Du må. Det er jo påske. Her - påskeegg. Nyt det!

Jau.

Da var det påske igjen, dere, og jeg vet at mange av dere gruer dere nettopp fordi påskekos nesten alltid innebærer påskedigg. Mat. Snop. Alkohol. Osv. Jeg vil bare dele noen av mine tanker rundt ?spise-press?, påskekos, og kanskje komme med noen råd som kan gjøre påsken litt mer overkommelig.

Min Påskeutfordring til deg: KOS DEG.

Tar du den?

Nei?

Hva om jeg sier at du skal få kose deg uten at det innebærer sjokoladespising?

Ja?!

Så bra.

Da kjører vi på.

Påskekos slik jeg ser det handler om å fylle påskedagene med ting som gir meg noe. Sosialt nærvær med venner (kanskje har du bekjente som har flyttet pga studier/jobb som kommer hjem på denne tida av året?), familie og kjæreste. Sosiale aktiviteter - uten fokus på varighet, intensitet, forbrenning o.l; slalom, skitur, fottur, kino, bowling, ja - va som helst! Egentid og egenpleie ? nyt en bok, en varm kopp med te, en langt varmt bad, ansiktsmaske - whatever rocks your boat. Igjen; ting du normalt sett ikke tar deg tid til å gjøre.

Så kommer denne maten da - for den vil dukke opp, og for mange er den et stressmoment. Skal jeg spise mer fordi det er påske? Nei. Det skal du ikke. Du kan spise mer/annerledes enn normalt, men da skal det være fordi du har lyst, ikke fordi alle andre mener og synser. Du skal ikke sitte igjen med negativitet og anger i kroppen etter påsken. Påsken er en høytid som skal nytes. Dersom du ikke er i stand til å nyte daglige utskeielser - så la det være. Med dette mener jeg ikke å oppfordre noen til å sulte seg, heller tvert om. Spis ordentlig mat, spis regelmessig og få i deg næring som kroppen din trenger. Dersom du vet med deg selv at du kommer til  angre, slite med angst og uro, og kanskje til og med kompensere ved å være restriktiv i etterkant av sjokoladespising - så er det kanskje ikke verdt det. Dette betyr ikke at du skal spise brokkoli og torsk i påsken, det betyr bare at du kanskje ikke skal slippe alle hemninger fordi det er påske.

Min tilnærming til påske er å fokusere på de tingene som gir meg glede. Lange, late, sosiale frokoster med familien. Her er samtalene og menneskene i fokus. Deretter finner kjæresten min og jeg noe å gjøre - en tur i byen, eller i skauen, kanskje en lat formiddag med en film. Lave skuldre, jevn pust, tilstedeværelse her og nå. Det er min påske ? det er en påske som lar meg sitte igjen med en god følelse etterpå. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke har påskeegg fylt til randen av sjokolade, for nei - jeg er ikke så ?pfrisk? at jeg klarer å nyte godterispising. Men - dette betyr ikke at jeg har forbudt meg selv fra noe. Jeg kan fint spise en eller to konfektbiter og nyte den - men jeg kan ikke spise mengdevis, eller gjøre det hver dag uten at jeg sliter litt i topplokket. Og med tiden kjenner jeg meg selv såpass godt at jeg vet at angeren som kommer dersom jeg skulle takke ja hver gang noe ?digg? blir tilbudt - ikke ville tillate meg å ha der bra med meg selv. Jeg er tilhenger av å takke ja innimellom, fordi jeg har lyst, ikke fordi det forventes av meg.

 Jeg vil også presisere at det for noen med spiseforstyrrelser er veldig vanlig å slite med angst og uro i etterkant (og også før ? hele tiden, egentlig, dessverre) av å ha spist noe en anser som "ulovlig". Det betyr ikke at du skal holde deg unna. Å spise én bit konfekt, har du bare godt av. Uroen må du bite i deg, for en blir ikke frisk av utelukkende å spise "trygg" mat. En må utfordre seg innimellom. Poenget mitt med min tilnærming er at det er en veldig stor forskjell på en-to-tre smakebiter og på å tømme et digert påskeegg stappfullt av sukker. Angsten du muligens erfarer etter disse små smakebitene, er noe du bare må holde ut. Angsten du får av å tømme et helt påskeegg, vil derimot kunne være så sterk at det går mot sin hensikt - at du ettertid vil angre, sitte igjen med en negativ opplevelse, og muligens kompensere. Poenget er: dersom du overhodet ikke kommer til å nye det - don´t do it! Hele poenget er å kose seg i påska, om du ikke nyter påskeegget på noe som helst måte - er det da verdt det?

Fra denne påsken skal jeg huske turene med samboeren min, gode lesestunder, og familietid. 

Deler av meg frykter å få kritikk for denne bloggposten, for det virker som om folk flest vil se anbefalninger og råd som; "påska er bare én gang i året", "en skal kose seg i påsken!" "En tar ikke skade av litt kos en gang i blandt" osv... Men saken er det at jeg selv har erfart faktisk å "ta skade" av slik kos - særlig når den har blitt presset på meg uten at jeg har vært klar for å takle det. Jeg har erfart å spise en sjokoladeplate, for deretter å tilbringe ei uke på suppediett og milevis med sykling. Det var ikke veldig "kos", for å si det slik. Det jeg ville med dette innlegget var å oppfordre deg til å kose deg på din måte. Gi litt F i hva alle andre definerer som kos. Om du finner mer kos i en appelsin og et sudoku-blad enn i kinderegg og film - så go for it. Om du føler deg klar og frisk nok til å forsøke deg på påskegodt, så er det kjempebra, og for all del - go for that too! Det er umulig å gi generelle råd til å takle påsken, fordi jeg vet at det er så mange ulike mennesker som leser denne bloggen. Noen er dødssyke, andre har en fortid med spiseforstyrrelse, noen er på vei inn i sykdommen, andre på vei ut av den. Til syvende sist er det dermed du selv som må finne ut av hva som vil gi deg en god påske. 

Dermed er min påskeutfordring til deg: KOS DEG. Om det betyr null sjokolade, én konfektbit, eller et fult påskeegg - kos deg med dét og aller mest, kos deg med alt det andre påsken innebærer. Ha som mål å sitte igjen med en god følelse og gode minner. Husk at det ikke er påskens oppgave å være "god", det må du selv jobbe litt for at den skal bli. Hør på deg selv, gi Lars jevnlige slag i trynet, og se det store bildet - litt fri og nytelse tar virkelig ikke livet av noen. 

Vi reiser til Danmark i morgen for å feriere der. 

God påske! 

Konsekvensene av spiseforstyrrelser, kjenner de fleste til. Vekttap, underernæring - mangler på diverse mineraler og vitaminer, muskelsvinn, organer som krymper, blodtrykksfall, redusert stoffskifte, nedsatt almenntilstand, muskelsmerter, tap av benmasse, ubalanse i hormonene, tap av benmasse, menstruasjon som uteblir ... osv. The list goes on (and on, and on and on).

Fastlegen min ramset opp denne regla da jeg motvillig ble slept med dit på grunn av mine påståtte spiseforstyrrelser. Til min store lettelse, og til min fars enda større frustrasjon, virket det ikke som om legen tok meg veldig seriøst. Jeg var på den tida godt innenfor det som ansees som normalvekt, men jeg var på ingen måte frisk. Dette var seks måneder etter at jeg begynte å slite. Kun noen få, nesten umerkbare kilo var bort, men adferden, tankene, humøret og ja, hele meg, var ikke til å kjenne igjen. Faren min måtte så å si presse denne legen til å henvise meg videre til DPS. (Innen den ventetiden var over, var tjue kilo borte, og jeg ble kategorisert som ?for syk/underernært? til å få oppfølging fra dps, og det endte med innleggelse på somatisk.)

 Uansett - det var de mindre snakket-om konsekvensene jeg ville skrive om. Rett og slett fordi jeg tror at mange er veldig uvitne på dette området. Dessverre er det slik at de fleste tenker; normalvektig - frisk, undervektig - sjuk. Vel, til det vil jeg bare informere om at hele nitti prosent av spiseforstyrrede individer er normal- eller overvektige. Vekt er et symptom. Selve vekta er ikke sykdommen. I tillegg til denne misforståelsen, er det slik at de fleste kun kjenner til de fysiske problemene knyttet til spiseforstyrrelser. Altså denne standard-lista som fastlegen min leste opp for meg den gangen for over ti år sida. Som for å skremme meg ut av anoreksien, som om det skulle få meg til å ombestemme meg, som om hele sykdommen var et bevisst valg. Som om det å si; Hei! Jeg vil ha anoreksi, var på lik linje som å si; Heisann! Jeg vil bli vegetarianer.

 Jeg skulle ønske jeg den gang hadde visst om de konsekvensene utover det fysiske. Ikke at det ville kurert meg altså, men jeg tror at det kanskje ville fått meg til å søke hjelp kjappere, være mer mottakelig for hjelp, og i det hele tatt fått meg til å ville bli frisk fortere. For, jeg ville jo ikke det. Jeg ville bare bli tynn. Koste hva det koste ville. Manglende menstruasjon - det var ikke akkurat noe jeg så på som et problem. Det var jo bare praktisk.

 Så - uten helt å vite hva jeg vil oppnå med dette, vil jeg dele litt av de andre konsekvensene av spiseforstyrrelser. Desto lengre en er sjuk, jo større er sannsynligheten for at en får oppleve disse. Ikke minst blir det vanskeligere og vanskeligere å kvitte seg med disse etter hvert som tida går. Noe av det jeg nevner, har jeg selv erfart. Andre ting har jeg fra dere; lesere som har delt.

 Konsekvensene ingen forteller deg om:

1. Du kommer til å miste venner - ikke en, ikke to, mange. Noen bli skremt av sykdommen din og distanserer seg. Andre kvitter du deg med selv, ubevisst, gjennom å isolere deg, ved konstant å takke nei til forespørslene deres om å finne på noe.
2. Umettelig kontrollbehov. - Fra kun å skulle kontrollere maten og treningen, utvikler det seg til også å skulle kontrollere hva alle andre spiser, hvordan de spiser, når du spiser, hvem du spiser med, i hvilke rekkefølge du spiser ting, hvordan du tilbereder maten. Kontrollbehovet strekker seg fort videre til ikke bare å omhandle mat, men også andre ting.
3. Råsinne - ikke ett ord, men jeg kaller det for dette, da det er slik det oppleves for mange. Når du ikke kan kontrollere noe, når ting ikke går hundre prosent for seg slik du vil at det skal - da kommer råsinnet. En tilstand som minner litt om angst, en følelse av så overveldende sinne at en blir lammet.
4. Rutiner som blir til tvang. Dette er noe mange ikke vet om, men som er uhyre vanlig for de aller fleste med spiseforstyrrelser. For de fleste, letter dette veldig når en kommer seg opp i normalvekt, og inntar tilstrekkelig næring. For noen, derimot, blir dette et vedvarende problem. Hva tvangen dreier seg om, og hvor omfattende den er, varierer veldig, men for noen blir den såpass sterk og dominerende at det i stor grad går utover livskvaliteten. Det kan være noe så lite som å måtte sjekke at døra er låst tre ganger, eller skru lyset av og på x antall ganger når en kommer hjem. Eller, det kan være så omfattende som en kontinuerlig trang til å måtte vaske hendene  - og da snakker vi om en trang som er så sterk at personen knekker sammen om det ikke lar seg gjøre. Jeg kjenner til jenter som må gå x skritt før hvert måltid, som må ta x situps før de legger seg -selv om de ikke vil eller orker, en gutt jeg har pratet med må veie alt han spiser (ellers spiser han pokker meg ikke) - og det skal aldri være mer enn 153 gram av én enkelt matvare uansett hva det er. Altså veier han alt fra løk til vann.
5. Angst.  -En konstant følelse av å være på vakt, av å være urolig, og til tider panisk.
6. Uro og bevegelsestrang / Sterk rastløshet -  En kriblende følelse i kroppen etter å røre på seg. Dette er noe alle kjenner til, men ikke i den grad jeg mener. Da jeg var på mitt sykeste, var den der hele tida. Fra jeg våknet til jeg la meg.
7. Konsentrasjonsproblemer - jeg klarte ikke å gjøre noe så simpelt som å se en film. Fem minutter, så var hjernen et annet sted og jeg måtte spole tilbake for å få det med meg. Dette henger veldig sammen med nr. 6, men i tillegg skyldes konsentrasjonsvanskene at hjernen løper løpsk. For min del handlet det om kalorier. Inn, og ut. Hvor mye spiste jeg egentlig i dag? Hvor mye forbrant jeg på den turen? Hvor stort er underskuddet? Går jeg ned i vekt nå? Hva skal jeg spise i morgen? Når skal jeg få tid til å trene? Låret mitt, det var da ikke så stort i morges? Jeg må ha lagt på meg. Hvorfor har jeg lagt på meg? Foruten å ødelegge en flmopplevelse, vil dette ha alvorlige konsekvenser for skolegang og prestajoner på jobb. 
8. Hysteri og skepsis - ikke stole på noen og noe. Tenk om det er flere kalorier i den og den matvaren enn det som står på pakka? Jeg husker f.eks å ha vært på kafe og bedt om lettbrus. Når den så ble servert i et glass, og ikke i flaske, turte jeg ikke å drikke den for jeg kunne ikke vite at det faktisk var lett-varianten i glasset. Kanskje forsøkte de å fete meg opp, lure i meg kalorier. Samme gjaldt, dessverre, de første gangene jeg tillot kjæresten min å lage middag. Jo! Jeg vet at du har hatt olje i!
9. Avhengighet - Spiseforstyrrelser er på sett og vis en form av avhengighet, og mennesker med spiseforstyrrelser har lettere for å utvikle andre avhengigheter. Alkohol, legemidler/medisiner, osv
10.  Ensomhet - som syk er det vanlig å isolere seg. Dette pga punkt nr 4. Andre mennesker står i veien for rutinene, og om de brytes kommer angsten. Ingen ønsker å kjenne angst, og dermed oppleves det som tryggere å holde seg for seg selv slik at ingen kan ødelegge. Dessverre er det slik at jeg lenger en er sjuk, jo vanskeligere blir det å slippe andre inn, og jo mer og mer fanget bli en av rutinene sine.
11. Tilbakevennende depresjoner.
12. Utvikling av andre psykiske lidelser, og/eller andre former for spiseforstyrrelser
13. Du blir en løgner. - ja jeg har spist, selvsagt går det bra. Jeg har det fint. Neida, du trenger ikke komme på besøk. Jeg har ikke trent. Jeg er ikke hjemme, på vei ut. Nei det passer ikke i dag (heller).
14.  Noen blir til tyver. Særlig hos de som utvikler bulimi og/eller overspising kan dette skje. En kan bli så desperat at en begynner å stjele mat fra butikker, stjele penger fra familie og venner. Altså på samme måte som en narkoman på desperat jakt etter dop, kan en veldig syk og spiseforstyrret menneske miste kontrollen grunnet mat. For noen går det så langt at de hamstrer mat for flere tusen kroner, og i løpet av bare én eneste kveld spiser de opp alt (overspisingslidelse), og evt. kaster det opp igjen (bulimi). Jeg har hørt flere fortelle om episoder hvor de er så desperate etter mat, at de graver gjennom søppelbøtter i jakt på hva som helst å stappe i seg.
15. Søvnvansker - grunnet fysiske og psykiske tilstander. Dette sliter jeg fremdeles med. Ikke på samme måte som da jeg var underernært, og det er bedre enn før - men jeg våkner alltid før klokka seks. Hver eneste dag, uansett når jeg legger meg. Problemer et at det er fullstendig umulig for meg å sovne igjen etterpå.

Ellers ... Visste du at:

•  En spiseforstyrrelse er en mestringsstrategi. 
•  Angst/uro, avhengighet, depresjon, tvang og spiseforstyrrelser henger sammen? De to sistnevnte er de vanskeligste å komme seg ut av.

 Mer eller mindre tilfeldig, kom jeg på at det i dag er nøyaktig tre år siden dette skjedde. Smellet. Bu-hu, fortid, get over it, og så videre ...  Jo da, jeg er "over it". Jeg er langt over det, og det er derfor jeg vil skrive. Jeg har lenge ansett denne episoden som et slags vendepunkt, men det stemmer jo ikke overhodet. Allerede flere måneder før smellen, var jeg veldig ute å kjøre. Gradvis mindre mat, og veldig tvangspreget trening. Jeg fulgte ikke lenger treningsplanen. Antall mil, tid, og puls var ikke viktig. Kaloriene bestemte. Jeg syklet ikke to mil til, eller, femten kilometer til. Jeg syklet xxx kalorier til.

 Jeg husker faktisk hva jeg tenkte på rett før jeg gikk i bakken; kalorier. Mens jeg satt på sykkelsetet - på vei til senteret for å instruere i spinning - telte jeg gjennom kaloriene mine. Klokka nærmet seg fire, jeg var tidlige ute for å sykle litt ekstra før spinningen, jeg hadde nemlig fått i meg 738 kalorier. Igjen og igjen telte jeg over dagens småspising og kom frem til dette samme tallet, og gremmet meg over det, angret på den siste porsjonen mat, syntes det var litt vel mye, jeg hadde gitt meg selv en maks-grense på 800 kcal per dag, kanskje tusen dersom jeg hadde over tre timer på sykkelen - (noe som virker helt sjukt nå når jeg spiser mer enn dette før klokka tolv de fleste dager!). Så, jeg la inn en omvei. Ikke for å sykle ekstra, men for å forbrenne litt. Aller mest for å fred i hjernen.

 Så kom dette smellet som gjorde at jeg måtte klare meg uten trening i flere måneder. Det var de jeg virkelig skjønte treningens mening for meg - den hadde blitt til noe helt nødvendig. Det handlet ikke om utelukkende om vekt denne gangen (slik jeg følte det gjorde de andre gangene jeg var sjuk, da var det kiloene som sto i fokus), det handler minst like mye om angst. Jeg hold uroen i sjakk ved å slite meg ut, og det gjorde jeg gjennom trening og mat-restriksjon. Når treninga ble fjernet, mistet jeg det beste angstmestringsverktøyet jeg hadde. Så, hvordan skulle jeg da slite meg ut nok til å holde uroen borte? Ikke spise. Så enkelt. Og så jævlig uheldig. Idiotisk, vil jeg si, men det var ikke egentlig det. Det føltes ikke ut som et valg. Det var det eneste jeg kunne.

Så - nakkeskaden var ikke vendepunktet som gjorde meg frisk. Det var smellen som sendte meg i bakken. Men: jeg tenker som så, at det kanskje var heldig. For om det ikke hadde skjedd, så lurer jeg fælt på hvor som ellers ville skjedd, for slik jeg holdt på, ville jeg gått på en eller annen smell etter hvert. Kanskje ikke en som involverte nakkekrage, men noe ville skjedd. Ingen holder ut med negativ energibalanse over tid.

Ti måneder senere nærmet BMI-en min seg å være ensifret. Jeg gikk i behandling for spiseforstyrrelser. "Behandling", om du vil, for nitti prosent av tiden besto av krangling med behandler min. Ei dame som jeg overhodet ikke kom overens med, og en behandlingsopplegg som ikke fungerte. Jeg husker den dagen jeg sluttet. Tetris var grunnen. Nå kan jeg ikke annet enn å le. Behandleren min hadde gitt meg i hjemmelekse å finne en måte å holde ut angsten etter måltid, uten at det innebar trening og forbrenning. Tetris. Jeg spilte tetris. Og det fungerte. Da jeg fortalte dette, svarte hun med å spørre hva Tetris var for noe. "Tetris, dataspillet!?" sa jeg. "Et sånn der skytespill?" spurte hun. Da innså jeg at vi to var for forskjellige. Jeg reiste meg faktisk rett opp av stolen, takket for meg, og sa at jeg nok ikke kom tilbake. 

Uansett - vendepunktet. Det kom liksom ikke. Det skjedde gradvis. Forsiktig begynte jeg å spise til faste tider. De aller fleste måltidene smakte papp. Og salt. Salt, fordi jeg gråt meg gjennom nitti prosent av dem.

Jeg ville vel egentlig bare fortelle det - at det nå har gått tre år. Veien har vært veldig lang og krevende. Noen dager er fremdeles harde, og jeg må helt ærlig si at tankene om å redusere kaloriene, tankene om at jeg burde slanke meg; de er der nesten daglig. Likevel klarer jeg å holde meg å riktig kjøl. Fordi jeg har lært å bruke menneskene rundt meg - ikke alle, men de av dem jeg vet at hjelper meg på den riktige veien. I tillegg forsøker jeg å fokusere på funksjon og ikke utseende.

Kroppen min, tre år senere, er mer funksjonell enn den noensinne har vært før. Kondisjonen er nok ikke på topp, men den er langt bedre enn gjennomsnittsnordmannen. Og vet du hva? Det sier jeg meg fornøyd med! Jeg trenger ikke ha Norges beste kondisjon. Hva skal jeg med det? Ellers har jeg begynt å fokusere på trening som gir meg noe annet enn kalorier å fokusere på. Styrketrening. Og nylig, har jeg begynt å lære meg vektløfting. Å få den vektstanga over hodet, i ett eneste rykk, gir meg så mye mer glede enn jeg trodde mulig.

I dag veier jeg atten kilo mer enn det jeg gjorde for litt over to år siden. Benmassen min er ikke lenger kritisk redusert. Den er likevel, dessverre, lavere enn det som er normalt, og den er i nedre grense. Der er imidlertid bedre enn den var. Atten kilo. Det har kostet mye mer enn du kan ane. Våkne netter med håp om ikke våkne igjen, angstanfall i hytt og pine, krangling med mine nærmeste, og ja i det hele tatt... jeg har aldri vært så nære å gi opp hele livet som det jeg var den gang. Veien er enda humpete, men jeg henger med i svingene og kommer aldri til å snu meg rundt å gå tilbake. 

Så jeg bare spør - dette kroppspresset "alle" tilsynelatende kjenner så sterkt på for tiden - hvor kommer det fra? Om du tenker det godt om, så tror jeg du vil oppdage at det kommer fra deg selv. Det er ingen som krever eller forventer at du skal se sånn eller sånn ut. 

Og jeg spør også - hva vil du huske når du ser tilbake på denne perioden av livet ditt om tjue år? Vil du husker hvor bra rumpa di så ut, eller vil du huske de sosiale stundene, mestringsfølelse på trening, latterkulene, og menneskene? Vel - jeg er ikke i tvil. Når jeg er ei gammel kjerring som skal fortelle om livet mitt (for tro du meg, jeg skal snakke hull i hodet på alle pleierne på sjukehjemmet) så skal jeg ikke sitte igjen med minner om ensomme treningsøkter fylt med misnøyd angående hvordan jeg ser ut. Jeg skal huske fjellturer med venninne mine, rulleskiturer med min kjære, gleden av å klare ett styrkerykk for først gang, latterkrampene, kaffekoppene og de gode samtalene.

Et brennhett tema for tiden: kroppspress. Det snakkes om overalt - nettaviser, papiraviser, nettet, forum, facebook, instagram, reklamer, TV ... osv. Særlig aktuelt ble temaet etter debatten på NIH denne uka. Den kan du se her: En selfie til besvær - http://www.nih.no/om-nih/aktuelt/nyheter/en--selfie--til--besvaer/

Jeg er så drittlei av dette temaet at jeg gjentatte ganger har droppet å skrive nettopp dette innlegget. Jeg kommer liksom ingen sted med det jeg skriver. Det blir rabling. Jeg vil si så mye, samtidig som jeg ikke helt orker å begynne. Det hele virker meningsløst! Det er bare så blaaah ...! For her sitter vi å sutrer over kroppsfokuset, og hva gjør vi selv? Jo vi fokuserer på kropp ... ! De fleste av oss iallfall. Kanskje ikke hele tiden, men oftere enn vi burde. Jeg er skyldig selv. Og jeg vil avlsutte med å si at jeg aldri føler meg verre enn når jeg fokuserer på kropp fremfor prestasjon. Nylig filmet jeg litt fra styrkeøkta mi. Olympiske løft - veldig greit å kunne se gjennom løftene for å se på teknikken. Teknikken. Det var den jeg skulle se på. Det jeg endte opp meg å se mest på var lårene mine, rumpa, magen, armene, haka. Innen jeg var ferdig med å studere "teknikken" min, hadde jeg funnet ut at jeg måtte droppe karbohydratene til middag, og kveld. Helst droppe hele kveldsmaten. Og løpe. Mye. Få bort alt som er for stort, og i mine øyne er det meste for stort. Ikke hele tiden. Men for ofte. Jeg hater å innrømme det, men det går ikke én eneste dag uten at jeg får tanker om at jeg burde gå ned i vekt. 

Det som er skremmende er at jeg som skriver dette, er sunn, frisk, normalvektig og i god form. Jeg burde ikke hige etter lavere fettprosent, lavere kroppsvekt o.l. Jeg er i tjueårene. Jeg brenner for så mye - og ingenting av det jeg brenner for krever en deffa kropp, ingenting av det jeg egentlig bryr meg om handler om kropp og utseende. Likevel er tankene der. Tanker jeg ikke vil ha. Tanker jeg ikke vil tenke, tanker som ikke egentlig reflekterer den jeg er som person. Jeg er muligens gammeldags, for jeg blir regelrett irritert når jeg ser bilder av rumper, kløfter, og fleksa biceps over alt. Og med over alt mener jeg overalt hvor det finnes en skjerm. Hva skjedde med trening for å FØLE seg bra, for å kjenne endorfinene bruse i blodet, for å bli bedre i det en driver med, for å utvikle seg personlig, for å få overskudd, for å kjenne seg bedre. Når druknet helsefremmende trening i utseende-basert trening? 

Jeg vil ikke gå særlig mer inn på temaet enn disse tankene. Som sagt er dette et overveldene og vondt tema. Så jeg slutter bare av. Jeg ville bare gi fra meg en lyd - vise at jeg er i livet, og stort sett har det bra! Det ble taust her, igjen ... noen ganger er det så mye en vil si at en ikke klarer å få sagt noe som helst. Alt vil ut samtidig, ordene og tankene kolliderer i hverandre på vei ut av meg, og blir til en eneste jævla floke. Jeg er ikke flink med floker og knuter; ikke tålmodig nok. Derfor skrev jeg en bok istedetfor. Fiksjon. Romaner. Mye enklere enn realtitet. 

Og avslutningsvis - jeg håper dere kan bli med på denne ^^^typen kroppspress fremover! Ta kroppspressbilder, tag dem med #Kroppspress, og gi faen i den andre typen kroppspress! Hoho...?

Håper jeg kan tilgis for (den midlertidige) tausheten! 

Jeg for ofte høre at jeg er sterk - sikkert fordi jeg har kommet meg (relativt) godt ut av nesten ti år med spiseforstyrrelser. (Noen sjeldnere ganger får jeg forreste også høre at jeg sterk rent fysisk, fordi jeg med tiden har lært meg å løfte en vekt eller to;)). Ofte når jeg blogger, er jeg litt redd for denne "styrken", for jeg føler meg ikke alltid like sterk. Jeg vil ikke fremstå som noe jeg ikke er. Når jeg blir omtalt som "et godt forbilde" blir jeg pissredd, for jeg ser ikke slik på meg selv. Jeg kjenner de svake sidene mine så alt for godt til å kunne se på meg selv om et forbilde i det hele tatt.

 Lenge har jeg forsøkt å skyve unna de svake sidene mine, sette opp den smilende fasaden og si at; jo da, alt er bra med meg! Jeg vil dele litt av mine tanker og svakheter med dere, fordi jeg ikke ønsker å fremstå som noe jeg ikke er.  

 Selv om jeg er "frisk": (hva enn det nå er i disse fitnessdager?)

• Går det sjeldent én hel dag uten at jeg tenker at jeg er for stor
• Er det mange matvarer jeg ikke rører
• Skremmer legebesøk meg så mye at jeg ofte må ha med meg kjæresten min
• hender det at jeg ligger våken og vrir meg over meningsløse bekymringer
• Tviler jeg ofte på alt jeg gjør; bokskriving, trening, oppførsel
• Trenger jeg støtte og "mas" fra min kjære
• Må jeg innimellom minnes på at karbohydrater ikke dreper meg
• Trenger jeg å minnes på at jeg ikke hele tiden må gjøre noe; at det er lov å slappe av!
• Blir jeg stressa av å skulle spise ute
• Føler jeg meg ikke god nok
• Unngår jeg innimellom sosiale situasjoner, utelukkende på grunn av maten
• Sliter jeg veldig med uro og rastløshet
• Føler jeg meg utilstrekkelig og mindreverdig sammenliknet med "alle" andre
• Går det aldri én dag uten at jeg ønsker å være tynnere

Noe av det viktigste jeg har lært de siste årene, er å våge og være svak, våge å vise svakheten og ikke alltid skyve den bort. Når en tør å vise frem de svake sidene sine, er det lettere å ta i mot hjelp. Ikke minst er det lettere for de rundt meg å kunne gi med den hjelpende hånden jeg fremdeles trenger innimellom. 

KENT <3

Siden dere stort sett bare ser den alvorlige siden av meg, tenkte jeg å dele denne med dere. Håper dere ikke mister all respekt ... for ja, jeg vet - sær humor! Men, men ... en har det ikke gøyere enn det en lager selv!

"Treningstips: Det er viktig å sjokke kroppen innimellom, for å få fremgang på trening. Dette gjelder selvsagt også spinning." 

Ett av spørsmålene jeg ofte får på mail lyder som følger;

Den siste tiden har jeg hatt litt utfordring med beherskelse, om man kan si det sånn. Noen kvelder kan jeg ende opp med å overspise, dvs. spise så mye at jeg gjerne overstiger x-tusen kalorier den dagen. Jeg ender opp med å være stressa, redd og nervøs for det som nettopp har skjedd og gråter/smiler om hverandre. Det begynner gjerne med at jeg lager meg to fine brødskiver med pålegg, drikker ett glass melk og føler meg god og mett. Så helt "plutselig" får jeg et slags kick og spiser alt jeg kommer over. Flere never nøtter, sjokolade, pålegg, brød og middagsrester.

Greia er at når det skjedde første gangen godtok jeg det ganske fint, og la det fra meg fort. Så gikk det et par dager og det skjedde på nytt, deretter én gang til og til slutt endte det opp i å hende treganger forrige uke. Som vil si at jeg lå på rundt X +/- kcal tre dager forrige uke. Er bare redd for at det skal bikke andre veien på en måte, uansett om jeg vet at det skal mye til for at det skal skje.

Har du noen tips/triks jeg kan ty til før slike ting skjer? Blir liksom en følelsesladet bombe hver gang, og jeg føler meg ikke særlig bra i etterkant. Tar gjerne over et døgn før jeg kjenner meg stabil igjen, mentalt sett.

MINE TANKER RUNDT DETTE:merk "mine" - dvs at dette ikke er fasiten, eller nødvendigvis forenlig med det en behandler anbefaler

Hei!
Det du har fått til så langt er kjempebra!!! Og, dette med "overspising" (spise-kick - jeg bruker hermetegn fordi dette er en subjektiv oppfatning om hva overspising egentlig er) er faktisk veldig vanlig i "recovery" - både av fysiske og psykiske grunner.

Først litt om "overspising" - de som virkelig er syke av dette (for det er en spiseforstyrrelse på lik linje med anoreksi og bulimi) går så langt som å søke gjennom søppelspann o.l når disse kickene slår inn. Under en overspisingesepisode vil vedkommende spise til det er tomt. Selv da vil h*n kunne være så desperat at h*n graver gjennom søppelspannene på jakt etter mer å spise. Selv ekstrem, ukomfortabel, og smertefull mettehet klarer ikke å hindre vedkommende fra å spise. Det mange selv anseer som overspising er spising som ikke er "planlagt". DVS at du spiser mer enn du hadde tenkt, og ja - kanskje til og med mer enn hva som ansees som normalt. MEN: du er heller ikke i en "normal" situasjon, eller i en normal kropp. 

Hvilket bringer meg videre til årsakene bak denne "overspisingen": Matsuget kan være fysisk og/eller psykisk. 

FYSISK er det et resultat av underspising/underernæring over lang tid. Kroppen din bruker mye energi bare på å reparere deg igjen (bare se for deg alt arbeidet hver enkelt celle i kroppen din utfører på en normal dag ...) Når du har ligget i underskudd lenge, har ikke kroppen din fått gjennomført vedlikeholdsarbeidet sitt (for å si det enkelt!) - fordi den ikke har hatt nok energi har den rett og slett nedprioritert en rekke prosesser for å spare på energien. Kroppen din har kun brukt energi på å holde deg i livet. Alt det den ikke fikk gjort uten tilstrekkelig næring, skal nå tas igjen. Altså jobber kroppen din på spreng, og det vil den gjøre en god stund fremover. Dette i seg selv øker energibehovet.Om du i tillegg trener (noe som for så vidt ikke anbefales før en har oppnådd normalvekt og stabile verdier hva angår blodprøver, puls, blodtrykk o.l) øker matbehovet enda mer. SÅ: når du sier X kcal daglig - så er IKKE det overspising. Dette er utelukkende bra. Det eneste som ikke er bra er måten det skjer på, fordi du føler det er ute av kontroll. 

PSYKISK - 
- spiseforstyrrelser har en slags rolle/betydning - en slags mestringsstrategi. (Noe du kan lese mer om her). Nå når du igjen spiser mer enn det denne spiseforstyrrede delen av deg aksepterer så blir det kaos i topplokket. En slags reaksjon på opprøret fordi deler av deg nok enda vil bruke mat og restriktivitet som mestringsstrategi.
- I tillegg tenker du nok veldig mye på mat, rett og slett fordi det stresser deg. Det er heller ikke rart at mat opptar mye av tankene dine når du nå endelig tillater deg selv å spise etter lang tids restriktivitet og strenge rutiner. Kombinasjonen av å tenke på mat og dette med å tillate seg å spise etter lang tid med restriktivitet, er mer enn nok til å få de fleste til å spise mer enn de pleier. Hvis jeg akkurat NÅ tenker på mat - så tar det ikke lange tiden før jeg også får en idé om at jeg vil ha ditten og datten. Et tips er derfor, faktisk å slutte å fore hjernen med enda mer mattanker enn det du allerede gjør. Tenk litt over hva du leser og ser på gjennom dagen. Trenger du å følge alle de du følger på instagram?! Trenger du å lese nitten matblogger hver dag? Bildet av den og dens sixpack, rumpe osv... trenger du virkelig å se på dette daglig? Hjelper det deg egentlig? Da jeg tok opp kampen for litt over to år siden (herregud så fort tiden går!) måtte jeg faktisk slutte å følge veldig mange instagramkontoer en stund, fordi jeg hver gang jeg så et matbilde, fikk så jævlig lyst på mat! Og hver gang jeg så en rippa kropp, fikk jeg tanker om at jeg iallfall aldri skulle spise igjen. 

Hvordan du skal takle dette

Slik jeg har oppfattet dette "fenomenet" ved å lese litt diverse, snakket med ulike behandlere og ernæringfsysiologer - så er det veldig delte meninger. Enten eller. Den ene oppfatninger går ut på at du ikke skal nekte deg selv noen ting som helst - at dette er en del av reernæringen og at kroppen din trenger næringen, at det er derfor dette skjer. Den andre meningen går ut på at slike episoder er grunnen til at en bør følge en kostliste - fordi en da lettere unngår å miste kontrollen. Min personlige mening ligger midt mellom disse to: Jeg mener at du IKKE skal følge en plan slavisk - dette mener jeg veldig sterkt fordi; slik jeg ser det er hele poenget med å bli frisk fra en spiseforstyrrelse å slippe kontrollen litt - du trenger ikke å telle kalorier på desimalnivå, vite nøyaktig hvor mange gram du får i deg av ditten og datten. Du skal vite at du får i deg NOK. Du skal lære deg å kjenne på sult og på metthet.

For akkurat denne personen hjalp det å spise mer til hvert måltid. Det tror jeg nok at er løsningen for veldig mange. Folk som slanker seg, og folk med anstrengt forhold til mat, har ofte en tendens til å knipe igjen på kaloriene for å ha litt å gå på til kvelden kommer - nettopp fordi de forventer å bli småsugne da. Denne økte matlysten på kvelden trenger ikke å komme dersom du spiser nok resten av døgnet. Hva med å legge inn litt mer mat i alle måltidene, og de om det hjelper? Du har ingenting å tape på det! Min største oppfordring er å slutte og være så redd for mat! Seriøst, DET ER BARE MAT! Sulten? Spis. Mett? Ikke spis! <-- jeg vet at det ikke er så lett, altså - men det handler om å reprogramme kroppen slik at det er nettopp sult og metthet som styrer spisingen din og ikke psyken. Hvilket fører oss til;

MINE TIPS FOR Å FÅ EN "NORMAL" MÅLTIDSFREKVENS OG MENGDE:

1) spis etter klokken - veldig lurt i startfasen for å få i gang kroppens signaler. Du vil ikke kjenne sult og metthet skikkelig, og da er det heller ikke mye mening i å spise etter sulten. Etter noen uker (dager for noen, måneder for andre) vil sult og metthet igjen fungere. Da bør du spise faste måltider; frokost, lunsj, middag og kveldsmat. OG - blir du sulten mellom måltidene så spiser du noe. Bare sørg for at dette noe ikke hindrer deg fra å spise de andre måtlidene. Altså er det ikke noe i veien for å spise mer enn planlagt, eller mer en det som står på kostlisten din - poenget er bare at det må føles greit ut, pyskisk og fysisk (metthet) slik at du ikke ender opp med å droppe neste måltid fordi du spiste noe!

2) Når du vurderer å spise noe ekstra - kjenn etter om du er sulten eller fysen. Er du fysen - så er det også helt ok å spise noe, men tenk gjennom på forhånd hvordan det vil få deg til å føle deg etterpå. Og; ta deg to minutter til å tenke gjennom hva du skal spise, i stedet for å bare kaste i deg noe i full fart <-- dette siste vil nemlig kunne få deg til å føle at du overspiser/ikke har kontroll.

3) Hvordan du spiser - Sett deg ned ved kjøkkenbordet (ikke foran TV), senk skuldre, spis, tygg, smak, drikk LITT vann. Kjenn på både smak, lukt, og metthet. Om du fokuserer litt på å nyte maten, vil kroppens signaler bli tydeligere, enn om du samtidig ser på TV (f.eks) - fordi du da fokuserer på alt annet enn mat og metthet.

4) Vedvarende matsug når du VET at du har spist nok - ha en slagplan for hvordan du skal takle dette. Ofte hjelper det å holde hendene opptatt og å minne seg selv på at det bare er x timer til neste måltid - og dette neste måltidet vil ikke smake særlig godt dersom du spiser masse nå. Jeg løste latterlig mye sudoku da jeg var sjuk ... haha! Holdt hendene opptatt, distraherte meg. Løste også en del kryssord, og spilte tetris (JA - jeg er nerd). Også andre småting som f.eks å planlegge en aktivitet etter måltidet. Ikke aktivitet som i trening men som en plikt f.eks - ta ut bosset, henge opp klær - ett eller annet som får deg til å glemme maten litt. Tenk at du skal vente tjue minutter - om du fremdeles er sulten/sugen da - så kan du gi etter

Dette ble litt langt og rotete... men jeg håper du forstår hva jeg forsøker å si =) Om du skal gi etter eller ei må du finne t av selv - jeg mener som sagt at du ikke skal drive å begrense deg for mye. Den eneste grunnen til å holde LITT igjen er det psykiske - hvis den ekstra spisingen blir en for stor belastning til at du holder ut. Ikke la litt ekstra mat føre til en nye runde med restriktivitet. Da er det ikke verdt det. Kort sagt: Hold deg til faste måltider, og planlegg mellommåltidene dine slik at du vet hva du evt skal spise når suget/sulten kommer =)

Enda kortere sagt: Ikke hør på Homer

HEI!?

Å skrive noe nå, er ikke så lett. Rett og slett fordi jeg ikke har skrevet noe på lenge. Eller jo, jeg har faktisk skrevet fryktelig mye, men ikke blogg. BOK. Jeg har skrevet ferdig bok, sendt inn, og attpåtil begynt på nok en bok (om noe helt annet enn den første). Likevel har jeg ofte tenkt på bloggen, og på dere - særlig de av dere som sender meg mail med diverse spørsmål, og til og med bekymringsmeldinger. Flere av dere har jeg ikke svart, og det kan jeg ikke annet enn å legge meg langflat og beklage for. Jeg vil førsøke å forklare fraværet mitt litt, og svare på spørsmålet som går igjen ...

Vi tar det siste først; DET GÅR HELT FINT MED MEG! :) Don´t worry!

Så til bloggtørket, jeg har alltid mange tanker og idéer jeg vil dele, men jeg føler at det begynner å bli vanskelig av flere grunner:

1. For det første er "publikummet" mitt veldig variert - noen er helt friske, "normale" (hva enn det nå er, i disse dager) mennesker, noen er meget syke, mange har en sf fortid, andre begynner å slite nå, andre er bare nysgjerrige og har funnet bloggen min sånn tilfeldigvis, og så er det de som kjenner meg. Problemet (for meg!) med dette er at det begrenser hva jeg kan/vil skrive. Trening er en stor del av hverdagen min, og jeg føler ikke at jeg kan skrive fritt om det - fordi det finnes så mange som vil trigges av dette. At jeg trener x timer i uka, vil dessverre få mange til å tenke at de må trene minste like mye.. I tillegg orker jeg ikke "beskyldninger" om at treningen min er sykelig. For vet du hva - jeg har faktisk veldig god kontroll over hva jeg driver med for tiden. 
2. Jeg føler at jeg har sagt og skrevet så mye allerede, at alt jeg skriver bare blir en evig gjentakelse og omformulering av ting jeg allerede har skrevet. 
3. Jeg vet at ingenting jeg skriver noensinne vil gjøre noen friske. Det er KUN den som er syk som selv kan gjøre det, dessverre! Ting jeg skriver kan virke motiverende, kanskje - jeg håper da det. Men det føles veldig ut som om ting går inn det ene øret og ut det andre (eller; inn det ene øyet og ut det andre ... siden du leser, liksom), og ja - jeg blir faktisk sinna og frustrert over å vite hvor mange som sliter uten å klare og ta de nødvendige stegene.
4. For det fjerde har JEG trengt en pause. En pause fra å bekymre meg over alle som sliter (jeg bekymrer meg jo uansett ... men), en pause fra å tenke og skrive om spiseforstyrrelser, en pause fra bloggverdenen, en pause fra (p)sykdom.
5. Jeg har hatt mer enn nok med meg selv den siste tiden. Av diverse grunner jeg ikke skal gå inn på her, valgte (eller så det som nøvendig...) jeg å si opp jobben min. Det er slikt som skjer, en sier opp, finner noe nytt osv... men for meg ble dette en ganske vond knekk, og jeg sitter igjen nesten uten selvtillit. Ikke har jeg funnet ny jobb heller, da det ikke er særlig mye ledig. Så - humøret har ikke vært veldig stabilt. Jeg har holdt meg gående ved å skrive (MYE), og trene (også mye, men faktisk smart!). 

 Og som jeg sa: jeg har det bra! Hvem kan vel unngå å ha det bra når:

 - de har fått seg sparkesykkel?

nye sokker?

piggdekk:

 verdens beste bok?

onsdagsgenser:

og verdens største selfies

Jeg har forresten vært innom bloggen innimellom - har jo tenkt å skrive noe, det har bare ikke gått -  og det varmer å se at det fremdeles er aktivitet her, at jeg ikke er helt glemt. Mail har jeg også fått mye av, og igjen; beklager at jeg er elendig på å svare for tiden...! UNNSKYLD! Nå har jeg for så vidt en del innlegg på lur, så jeg er klar for å fore dere med lesestoff litt hyppigere enn gang i skuddåret :) Om det er noe som helst DU ønsker å lese om ... så for all del SPØR

Dette er meg. Spiseforstyrret og syk, sommeren 2012. Jeg nektet gjentattet ganger å sette meg på skuldrene dine, for jeg kunne komme til å knuse deg. Stor og feit som jeg jo følte meg. Denne fyren under meg er for så vidt ingen tilfeldig fyr, det er kjæresten og samboeren min. Vi har vært sammen i 3,5 år. 2,5 av disse årene har også Lars vært med i forholdet våre. Trekantdrama, deluxe. Anbefales ikke!

Jeg vet at det er en SINNSYKT STOR belastning å være pårørende til en med spiseforstyrrelser. Jeg har aldri selv vært det, ikke direkte i alle fall, men jeg har sett hvor vondt de rundt meg har hatt det, hvor mye mine problemer har ødelagt, og hvor mye sinne og frustrasjon som finnes - kun på grunn av spiseproblemene. Et par ganger vurderte jeg å gjøre det slutt - ikke fordi jeg ikke ville mer, men fordi jeg visste at du fortjente så sinnsykt mye mer enn hva jeg kunne gi deg. Jeg ville ikke være sosial, jeg ville ikke være med på ting, jeg orket ikke, jeg var mye trist, stille, tilbakeholden. Sinneeksplosjoner kom av den minste ting - du har kjøpt feil type fiskekaker, har du hatt olje i maten min!? osv...! Heldigvis kan vi le av dette nå. Jeg vil egentlig bare kort illustrere litt av utfordringene du har tolerert.. Også for å vise hvor "fucka" en kan bli i hodet av å være underernært. 

Fellesnevneren: jeg GÅR. Jeg hadde ikke tid til å stoppe for å posere,for da gikk jeg glipp av noen kalorier som jeg ellers ville forbrent ved å være i aktivitet. Dette i seg selv er jo sjukt, men aller mest skremmende. For det sier MYE om hva du har måtte funnet deg i. Mat, forbrenning, kalroier - alt var viktigere enn deg. Å forbrenne kalorier kom først, alltid. Hvor "bra" dagen min hadde vært kom utelukkende annpå energibalansen. Desto større underskudd jo bedre dag. Jeg husker veldig godt da du sa at det var litt skummelt når jeg var i godt humør, for du visste at det betydde at jeg ikke hadde spist.

Jeg har skrevet litt om min hverdag, men ikke så mye. Jeg har med vilje latt være å skrive så mye om min egen hverdag, fordi det er personlig, uinteressant, og ikke relevant til bloggen. Det jeg skriver om her som er knyttet til min hverdag er det som relateres til spiseforstyrrelser. Jeg har likevel unngått å skrive særlig om trening, som jo er en veldig stor del av mitt liv. Så jeg tenkte det var på tide å skrive litt om trening, ikke om min trening (for den har jeg faktisk endelig kontroll på nå) men generelt. For jeg vet hvordan det er ikke å få trene når en føler at alle andre trener hele tiden. Men slik er det ikke. Og du, som spiseforstyrret, skal aldri trene med ordet ?burde? eller ?må? i baktankene. Aldri.

 Så her er mine tanker og meninger om trening for de som sliter med spiseforstyrrelser. Skal du trene, eller ikke? Må også si at dette er mine personlige meninger, altså bygger ikke dette på forskning eller fakta, så ikke ta med for alvorlig. Men jeg har noe erfaring med tiden, og gjennom jobb på treningssenter har jeg også fått bygget meg opp en del meninger, og jeg har også sett mange triste skjebner.

********************************************************************************

Dersom du er undervektig og/eller underernært: En skal IKKE trene før en har kommet litt opp i vekt, spiser i overskudd og viktigst av alt: lege/behandler gir deg grønt lys. Mer om når og hvordan du kan starte treningen (særlig om du har vært/er undervektig) kan du lese om herhvordan starte treningen  Det aller viktigste for å bestemme om treningen skal være en del av ditt liv, tror jeg er sammenhengen mellom deg som person, treningen, og spiseforstyrrelsen din. For noen driver idrett hele livet, før de blir syke. Andre utvikler spiseforstyrrelser og begynner med trening som verktøy for å endre på kroppen. Altså mener jeg at treningens betydning i livet ditt er veldig avgjørende for om du skal trene eller ei.

 Om du er i den siste kategorien: noen som ikke har trent hele livet, men en som har utviklet spiseforstyrrelse samtidig med, eller kort etter treningsvanene. For hvis treningen alltid har vært en trigger, eller noe du gjør for å kontrollere kropp/kalorier/mat, så er det ikke bra å innføre den i livet ditt igjen. Selv ikke om motivasjonen bak treningen er sunnere nå enn da. Jeg sier ikke at du aldri igjen skal trene, men jeg mener at du bør vente til du er stabil innenfor normalvekt, til du får lyst til å trene uten at det er for å forbrenne. Du bør også begynne forsiktig, helst med oppfølging. Da enten personlig trener (som du da informerer om bakgrunnen din), eller ved at du er åpen med behandler om hva du trener, hvor mye og hvor ofte. Dersom du kun har trent med motivasjon om å forbrenne og endre på kroppen, så har ikke treningen samme betydning for deg. Du har ikke den samme god-følelsen forbundet med trening, og bør derfor (i min mening!) være ekstra forsiktig når du begynne å trene.

Er du som meg, blant denne første gruppen, så er det litt annerledes. For, for meg i alle fall, har trening alltid vært en naturlig del av mitt liv helt siden jeg var bitte liten. Jeg var hun som aldri satt i ro, jeg klatret i trær, spilte fotball, løp, hoppet på trampoline, svømte i sjøen. Jeg satt ikke i ro med mindre vi spiste, bygget lego eller skulle sove. Alltid har jeg vært slik.I en periode  var det livsviktig ikke å trene, for jeg tålte det ikke, rent fysisk. Men ? så var det dette med å få trene igjen når vekten har økt og en spiser bra. Jeg ble motivert av å skulle få lov til å trene, til å kunne få ta meg ut. Jeg savnet følelsen av å være ?god-sliten?, komme hjem etter fotballtrening og være sprutrød i ansiktet, jeg savnet å legge bena på bordet etter en løpetur. Jeg savnet mestringen, jeg savnet melkesyra. Fordi dette var en del av meg. Frisk trening, for meg, betyr mestring, sosialt samvær, energi, glede, motivasjon. Trening har alltid vært en naturlig del av meg.

For NOEN er trening et godt verktøy for å komme seg ut av spiseforstyrrelsen. For trening gir en rekke positive effekter:

-       Trening gir lykkefølelse gjennom endorfiner og økt overskudd (gitt at kostholdet er på plass).

-       Trening vil også gi mestringsfølelse.

-       Energi, glede og fremgang = motivasjon.

-       Bedre helse

-       Bedre søvn

-       Sterke benbygning

-       Sterkere muskler

-       Forebygger depresjon

-       Bedre motivasjon til å spise nok/bedre

-       Osv?:!! Dere kan alt dette, egentlig ;) 

Men det finnes også grunner til å være skeptisk/forsiktig med å innføre trening mens en er i behandling/jobber seg ut av en spiseforstyrrelse. Fordi, dette siste punktet mitt: for mange er det også lettere å spise godt når de trener regelmessig fordi det føles ekstra nødvendig ut da. Nettopp dette er en én grunn til å være forsiktig med treningen.

 For en skal ikke trene for å kunne spise litt ekstra. En skal heller spiser ekstra for å kunne trene. Kunne. Ikke måtte. En skal ALDRI trene fordi en har spist xxxx!  Det er så lett å utvikle en vane hvor spiser ekstra bra de dagene en trener og er fornøyd med det. Men så kommer en dag med treningsfri, og for mange vil en da automatisk tenke at en skal spise mindre siden en ikke trener. Og når disse tankene begynner å styre ? da er det på tide å ta seg seg et avbrekk fra treningen for dette er syke tanker. Det er klart at du kanskje ikke trenger å spise ekstra mye, men du trenger likevel mat. Trening eller ei. Kroppen er en maskin, den trenger næring for å fungere. Ellers går bilen tom for bensin, eller PC´n tom for batteri... dere kjenner alle disse anologiene. Det aller meste av det du forbrenner gjennom et døgn kommer ikke fra trening, men bare av at du er til. At du eksisterer. De fleste har et kaloribehov på mellom13-1500 kcal bare ved å eksistere. Altså om du ligger strakt ut i senga i et døgn, vil du fremdeles har et energibehov på ca dette nivået. ALT du gjør utenom dette øker energiforbruket ditt.  Det vil si at om du bare reiser deg fra senga, går på skole/jobb, går opp en trapp eller to ? så har dagens energibehov allerede økt betraktelig. Ikke fordi disse småtingene svir av så mye, men fordi kroppen våkner, den brukes, og den omsetter det den kan av tilgjengelig næring til energi for at du skal ha det bra denne dagen.

• Hjernen bruker energi. Faktisk foretrekker den karbohydrater som bensin.
• Fordøyelsen bruker energi! Så bare det at du spiser gjør at kroppen bruker mer energi, fordi fordøyelsessystemet faktisk trenger energi for å fungere.
• Musklene dine jobber store deles av dagen selv om du ikke går inn for å trene dem. Magens stabiliseringsmuskler er aktive bare du beveger deg, samme med ryggen. Og bena, rumpa ? store muskler som jobber på en eller annen måte hver gang du står og går.
• Organene krever energi: hele døgnet!

Altså jobber kroppen kontinuerlig. Alltid. Hele tiden. Den trenger energi. Når du trener trenger den enda mer. Altså er dette basale energibehovet mindre enn det du forbruker på en vanlig dag. Om du i tillegg trener må du dekke det du forbrenner underveis i økta. Du skal aldri tenke at det du spiser ødelegger gevinsten av treningen (kalorier inn vs ut), for gevinsten er god helse, energi, fremgang. Ikke kaloriunderskudd. Uten nok næring får du heller ikke god resititusjon, som er avgjørende for fremgangen (og dermed mestringsfølelse og glede.) Restitusjon kan du lese om her.  Peonget er at basabehovet til kroppen er MYE større enn det du svir av på trening (med mindre du løper marathon e.l), altså MÅ kroppen ha mat, trening eller ei. For en halvtimes jogging ? tja, det forbrenner 2-300 kalorier det, maks. Det er ikke mye i forhold til basalbehovet ditt. Men det er noe, og energien du svir av bør tilføres igjen, for du trener ikke for å gå ned i vekt. Om vekttap er motivasjonen bak treningen, så er du på villspor. 

 Uansett ? poenget mitt er ikke å snakke kalorier her, for drit i dem! Å telle på dem har lite for seg (av mange grunner), hovedsakelig fordi det ikke gjør deg friskere. Også fordi det ikke alltid er slik at du kan beregne kaloribehovet ditt, det varierer fra dag til dag. Hør på kroppen. Er du sulten: SPIS. Enten du har trent eller ei.Igjen snakker jeg meg bort. Trening er ikke noe en MÅ gjøre. Trening er noe du KAN gjøre hvis du VIL. Det skal aldri være en plikt. Trening skal være lystbetont, noe du gleder deg til. Når det ikke er det, så skal du heller ikke gjøre det. Jeg har selv prøvet og feilet mye. Nå er regelene min såpass enkle at jeg:

1. Aldri trener hvis kalorier og kropp er det som driver meg
2. Alltid har minst to treningsfri dager per uke.
3. Avbryter en økt hvis den ikke føles lystbetont ut, eller jeg kjenner at kroppen er sliten.
4. sørger for ikke å bare trene løping/sykling. Jeg bruker MYE tid på styrketrening og på skadeforebyggende trening

For to dager siden var dette å finne i lokalavisa:

Jeg står for alt jeg har sagt og alt jeg skriver her, så jeg angrer ikke. Men jeg har en del ting jeg vil si likevel.

1. Dette var ikke lett for meg å gå med på. Det er tryggere å blogge offentlig enn å stille opp i avis, fordi gjennom bloggen bestemmer jeg selv hva som skal stå skrevet, og hvordan det formuleres. Her er det mitt budskap som kommer frem, og det direkte gjennom meg. I en avis er det journalistens budskap og tolkninger av mine ord som kommer på trykk. Det jeg skriver her er offentlig, det er mitt eget valg og jeg vet at "hele verden" kan lese det som skrives. Derfor har jeg også vurdert hva jeg skriver før jeg legger det ut. Det er mye personlig, men samtidig er det saklig og skrevet med hensikten jeg har.

2. den hensikten er: å hjelpe andre i samme situasjon. Det er derfor jeg blogger: for å hjelpe andre som meg, og for å øke forstålsen for spiseforstyrrelser blandt folk generelt, fordi spiseforstyrrelse-problematikken er mye større enn hva en skulle tro. Det ser jeg på mengden mail jeg får - fra både jenter, gutter, damer, menn. Altså unge og godt voksne i alle aldre. 

3. Det aller viktigste for meg med bloggingen er å få frem den vanskelige situasjonen/fasen som finnes når en ikke lenger er synlig syk, men fremdeles har de samme syke tankene. For her føler jeg at media ofte "svikter" litt. Jeg husker selv å ha lest artikler om personer som slet med en eller annen form for spiseforstyrrelse og så ble de friske. Selve kampen ut av spiseforstyrrelsen, og hvor komplisert og langvarig den kampen er - det nevnes liksom aldri! Og det er jo der hele utfordringen ligger. For kroppen endrer seg når den får nok næring, kroppen blir frisk. Som regel blir tankene også friskere etterhvert som en kommer ser fysisk, men tankene og kroppen blir ikke friske i samme tempo. Og når en da har en "estetisk" frisk og sunn kropp forventes det som regel at hjernen og tankene er like friske, men slik er det sjeldent. Tankene og følelsene rundt mat, kalorier og kropp endres ikke like fort, og det er dette som, hos mange, fører til gjentatte tilbakefall. Det jeg prøver å si er at jeg savner en reell fremstilling av hva en slik kamp mot spisefortyrrelser innebærer. Ofte kan en få inntrykk av at "hun var syk, hun ble frisk, hun får masse støtte og kjærlighet fra alle". Boller og brus, god jul, osv... Om en da allerede sliter litt med kropp og mat, ,er deprimert eller sliter psykisk på andre måter kan en lett finne på å tanke at: slik som henne vil også jeg bli. En som har slitt, men som kommer seirende ut. Altså blir spiseforstyrrelser ofte et slags glansbilde. Vanskelighetene, angsten, de daglige kampene - de vises ikke. Bare den seirende og nå så friske jenta viser. ALle vennene hun har mistet langs veien ut av spiseforstyrreslsen viser ikke, ei heller de mange kranglene, tårene og den dårlige samvittigheten. 

4. Og til sist: jeg har prøvd å være veldig tydelig på at jeg ikke er noe behandler eller ekspert. Jeg deler kun mine erfaringer. Jeg sier aldri at MIN måte er den beste eller eneste. Mye av det jeg vil formidle er at det ikke finnes én metode for å bli frisk, alle er ulike og du må finne de mestringsteknikkene som passer for nettopp deg. Dette med behandling har jeg skrevet litt om her: og jeg sier det igjen - bare fordi CBT ikke fungerer for MEG så betyr ikke det at det ikke passer for deg. Behandling skal være vanskelig og ubehagelig (fordi du tvinges vekk fra spiseforstyrrelsen som mestringsstrategi).

Jeg har kommet langt til tross for mine problemer. Jeg fikk (omsider) fullført videregående, selv om det tok meg fem år, jeg har vært aktiv i idrett - i mine friskere perioder, jeg har utdannet meg som ingeniør, jeg har kommet meg ut i arbeid og nå endelig kjøpt hus med min aller kjæreste i hele verden. Om jeg klarer å komme meg ut av spiseforstyrrelsens klør så kan du også klare det. 

Til deg som sliter med kroppsbilde, livsstil, psyken eller mat. Til deg som er for tynn, for tykk, helt normal. undervektig, overvektig, normal, og misfornøyd uansett. Til deg med diagnose, og til deg uten. Til den syke, til den friske, til den liksom-"friske" personen. Til alle som kjenner en av disse. Til alle som på et eller annet tidspunkt har møtt sitt eget speilbilde med forakt og misnøye. Til alle som har kjent smaken av skam i møte meg speilet. Til alle som ofte tenker at enkelte kroppsdeler burde sett annerledes ut. Til alle som har vurdert å endre på kroppens utseende, koste hva det koste vil. Slanking, sulting, operasjon. Til deg som allerede har tatt i bruk drastiske metoder for å få en flott kropp. Til du som bare vil bli litt tynnere, strammere, mer definert. Til alle som ønsker å endre på seg selv - "selv" med betydning utseende, og ikke helse og/eller personlighet.

Alle dere. Dere har noe tilfelles. Vi har noe tilfelles. Disse tankene. Følelsene av misnøye. Lite konstruktive tanker. Tanker som fort kan bli destruktive. For felles for alt dette ovenfor, er at slikt kan utløse en spiseforstyrrelse. Likevel er det kun fåtallet av de med disse tankene som faktisk utvikler en spiseforstyrrelse. Noen av oss er mer disponert for å utvikle spiseforstyrrelser enn andre.De fleste vil på et eller annet tidspunkt i livet ha et noe anstrengt forhold til kropp og mat, men så finner en ut av det - en kommer seg videre. For andre ender det, dessverre, opp med en spiseforstyrrelse. Og igjen - også her er vi veldig forskjellige. Noen kommer seg relativt kjapt på bena igjen, mens andre forblir påvirket av denne sykdommen livet ut. For noen blir "livet ut" resultatet.

Ved å la tanker om kroppsfokus, mat, vekt, utseende, forbrenning og kalorier svirre rundt i hodet, utsetter du deg for å utvikle en spiseforstyrrelser. De fleste klarer som sagt å holde bena på jorda, innse at sulting ikke løser noe, lære seg å gi litt faen - for det er faktisk bare en kropp! Men om du i tillegg til disse tankene sliter med andre ting, leser store mengder om fitness og trening, og ikke har fokus på stort annet - ja da øker du risikoen enda mer.

En spiseforstyrrelse er ikke et valg, men det kan forebygges. Det kan tas tak i før det går for langt. Og det er dette jeg så gjerne vil videreformidle. Er du en av disse? Uansett hvor uskyldig og lite seriøst (du tror) det er per i dag - snu om på tankene og handlingene dine NÅ. For en blir fort fanget i disse tankene, og jeg lover deg at jo lenger du går desto vanskeligere er det å snu om på bade adferd og tanker.

*************************************************************************************************************************************************************************************************************************

Min lille endring i kostholdet som syttenåring ble til en ni år lang kamp mot min egen kropp. Tre tilbakefall. Vekttap, vektøkning, ny runde vekttap - en evig runddans. Til sammen har jeg gjennom de siste årene gått ned nesten 60 kilo! Så, hva har du gjort de siste ni årene? Jo, jeg har gått opp og ned i vekt, ikke vært russ, ikke tatt lappen - for jeg har vært så flink at jeg klarte å la være å spise. Så flink at jeg slapp å leve, at jeg slapp unna russetiden (to ganger), så flink er jeg til å kontrollere matinntaket at jeg brukte fem år på å fullføre videregående. Så mye selv disiplin har jeg, nemlig! Og alle vennene jeg hadde før jeg ble syk - de finnes enda et sted men vi har ikke kontakt. For jeg har vært for opptatt av vekten min, kroppen min og kaloriene jeg stapper/ikke stapper i den. For hva vekten viser er så mye viktigere enn venner. Viktigere enn alt. 

Jeg har oppnådd mye, sykdom til tross. Jeg er ikke noe offer, det er ikke det jeg vil formidle. Budskapet mitt er bare det at om du selv er på vei i disse sporene - sporene som leder deg bort fra lykken, fra det sosiale, fra latteren, sporene som leder deg inn i isolasjon, treningstvang og strenge diettregler - så snu nå. For du trenger ikke å bli litt tynnere først, du skal ikke bli syk nok først. For du blir aldri syk nok, eller tynn nok - du blir bare for forskrudd i hjernen til at du selv klarer å vende om. Så, bare ikke gå dit. Ikke la deg selv synke så lavt. For slik disiplin er ikke disiplin, det er ikke flinkt, det er ikke kontroll. Det er ikke beundringsverdig. Det er sykt. Og det er trist.

Om jeg har hadde visst at de neste ukene med diett ikke ville gjøre meg lykkeligere, men at den ville fange meg, ikke i ett år men i ni ...

Om jeg her hadde vist at anoreksien jeg hadde bekjempet, ikke var borte. At den ville komme tilbake ett år senere ...

Om jeg bare hadde visst at gleden i dette snart skulle forsvinne og bli tvangspreget ...

Om jeg visste at anoreksien som jeg igjen hadde bekjempet, for andre gang, heller ikke nå var borte ... 

Om bare ... det ville ikke betydd en dritt, for det var allerede for sent. En må snu før det er for sent. Selv om en ser frisk og sunn ut kan tankene som herjer i deg virkelig ta knekken på deg med tiden. Så tenk over hva du bruker tiden din til, hvor mye du skal la tankene kretse rundt mat, kropp og trening. Vurder hva du utsetter deg selv for gjennom media - blogger, blader, reklamer - trenger du virkelig å lese alt? Gjør det deg egentlig noe godt?

Trenger du å vite hva fitnessbloggeren Frida, spiste til frokost i går? Er det nødvendig å titte på forumposter som "Bilde av din treningskropp!" Trenger du å klike deg inn på linker som: Denne maten hjelper deg ned i vekt. 10 matvarer du må unngå, slik blir du kvitt magefettet. Kutt karbo - bli fit. Hva gir det deg av verdi? Helt ærlig? Gjør ikke dette bare situasjonen mer anstrengt?

Jeg skriver dette etter å vært innom instagram. Jeg klikket på profilen til en av de som følger meg, og som jeg ikke vet hvem er. Videre fra hennes profil så jeg på hvem hun fulgte. Og jeg blir nesten skremt, jeg. Ikke neste en gang, jeg blir skremt! De aller aller fleste hun følger er mennesker som daglig poster "fitspo"-bilder: naken hud, undertøy, definerte muskler, lav fettprosent, oppfordringer til å ta xx pushups. Inspirasjon. Liksom. Og dette skremmer meg fordi hun ikke er unik, hun er ikke alene. Så mange ser på slik "inspirasjon" hver eneste dag. Kanskje motiverer det deg der og da, men jeg kan ikke unngåå tenke at det i det lange løp vil føkke (ja, føkke, føkk språk, for en gangs skyld!) med hodet. Daglige bilder av hva "alle" (fitnessutøvere på diett - det er ikke alle det, egentlig! Bare på instagram) spiser. Hvordan skal du ha et frisk syn på hva som er normalt når du daglig ser på dette?

Jeg forstår at en kan finne treningsmotivasjon gjennom å følge en og annen coach og/eller idrettsutøver- absolutt. Men når en følger over 100 personer som utelukkende legger ut kroppsfokuserte bilder - da skurrer det i mitt hode.

#muscle #ripped #fit #strongnotskinny #newstrong #fitnessfamily ?fitspo #healthylifestyle #cleaneats #paelomeals osv. Listen over hashtags er uendelig, og om en daglig utsetter hodet sitt for kroppsfikserte bilder og forslag til slankemat ? da må en jo bli påvirka i en eller annen grad!

Så hvorfor gjør vi det? Hvorfor skal vi se på bilder av maten til alle andre?  

Jeg har bare ett spørsmål til deg; er det verdt det ?

Dette er først dag av ferien. Så uvant er det å ha ferie at jeg sto opp klokka seks, kikka ut av vinduet og forbannet regnet som hølja ned. For jeg skulle jo sykle til jobb. Det fristet mild sagt lite, for ute var det lite som minnet om ferie. Men på jobb må en jo. Eller? Ikke når en har FERIE ? og det er nettopp det jeg har. Fraværet av fremlagte klær minnet meg på dette. For jeg har som vane å legge fram klær kvelden før, fordi jeg er så ubrukelig og gretten om morgenen at jeg helst vil gjøre minst mulig. Men i dag lå det altså ikke noen klær der. Med et smil om munnen kunne jeg finne tilbake til seng og dyne igjen. Søvnen kom ikke, men likevel ? utrolig digg å bare ligge litt.

Og, denne liggingen fikk jo tankene litt i gang. Som regel er jeg for travel om morgenen til å tenke, men ikke i dag. Og jeg tenkte. Mimret, heter det kanskje. Sommer. Sommerferie. Sommerferieminner. For somrene mine de siste årene har vært så like men samtidig som ild og vann. Like fordi vi alltid har vært i Danmark. Variable fordi sykdommen min har preget somrene mine på veldig ulike måter de siste fire årene. Så: jeg tenkte å skrive litt om somrene mine de siste årene, rett og slett for å vise forskjellen på syk, frisk, og denne (tilsynelatende) evige mellomtingen mellom frisk og syk.

Sommeren kommer hvert år i ulik drakt, og jeg føler meg litt som sommeren. Rent fysisk fordi varmen kommer og vinterens kamuflasje kastes. Kroppene blottes mer, og de nye kiloene viser bedre. Psykisk: fordi sommeren betyr at sommerferien kommer - noe som betyr at hverdagslige rutiner faller litt bort. Hverdagens struktur forsvinner. Juni byr også på avslutningsfester her og der. Generelt er det mye som skal feires, senere kvelder, mer sosialt, litt ekstra jobb (mye må avsluttes før ferien).

For, det er som overskriften min hinter til, ikke alltid slik at ferie betyr fri. I alle fall ikke for mennesker med psykiske problemer. Ofte kan fri skape mer vanskeligheter, for rutinene en er vandt med brytes, og for mange skaper det kaos og uro.

**************************************************************************************

SOMMER 2012:

Nakkekragen ble tatt av i slutten av mai. Fra jobb var jeg sykemeldt, grunnet nakken. Nå ble jeg på nytt sykemeldt grunnet spiseforstyrrelser og depresjon. Jeg ble sittende godt ut i Juli med bacheloroppgaven min. Dagene gikk til skriving på oppgaven og trening. Omsider fikk jeg levert, og tok ferie. Gleden jeg følte over denne ferien var meget kortvarig. Jeg var lettet over at skoleåret var over, men så snart den momentane gleden av å levere oppgaven var over, kom angsten. For hva skulle jeg gjøre nå? Hvordan skulle jeg få dagene til å gå? Hvordan skulle jeg distrahere meg selv fra mat og fristelser? Jeg kunne ikke lenger gjemme meg bak en oppgave som måtte skrives.

Dagene handlet kun om kalorier, trening og klokkeslett. Matinntaket ble stadig lavere, og reglene for når, hva og hvor jeg kunne spise ble hele tiden strengere. Og sykere. Til tross for meget lavt matinntak, var det så vidt vekta rikket på seg. Noe som forsterket min ide om at jeg ikke egentlig trengte særlig mye mat, og at jeg ikke egentlig spise for lite. I hodet mitt ble det mer og mer uaktuelt å spise mer - angsten og uroen var så vanvittig sterk at jeg ikke kan beskrive det. Om jeg ble tvunget i mat så ble jeg enten så knust at tårene flommet over i timesvis etterpå, eller såpass forbanna at jeg måtte gå meg en lang tur i fred og ro. Hver gang jeg prøvde å spise knakk jeg sammen, og disse følelsene skremte meg så mye at de i seg selv ble enda en grunn til å unngå maten. Hvor hva er visten med å spise når en ikke har lyst på, og når maten bare får frem vonde følelser?

Kjæresten og jeg hadde en tur til Bergen for å se Ozzy Osbourne & Friends. Jeg gikk mange runder med meg selv før jeg klarte å få i meg noen få biter sushi før konserten. Ellers: sashimi, da ? for jeg kunne ikke røre den farlige, hvite risen. Dagen etter husker jeg veldig godt, fordi den var en hard nedtur både for meg og min (mye) bedre halvdel. Til frokost spiste jeg et eple, og nektet gjentatte ganger å spise mer. Så insiterte jeg på at vi skulle gå en "liten" tur før vi kjørte hjem. Opp Stoltzen, og deretter to timers hurtig gange på toppen.

Vel nede igjen var jeg svimmel og direkte dårlig. På en søndagsåpen butikk fant jeg ingenting som var sunt nok for meg, men jeg ble "tvunget" av min kjære til minst å spise et eple og en yoghurt før vi dro hjem. Det ble et stort eple, og en yoplait 0,0 % - noe jeg presset ned mens tårene pøste. Det verste var ikke min egen opplevelse av ikke klare å spise, men å se hvor ille det var for kjæresten min å skulle se dette. Å seg meg slite såpass. Jeg tror faktisk ikke alvoret gikk opp for ham før denne episoden. Jeg gjorde det neppe mer betryggende å si høyt at det var en så kjekk tur at jeg ville delta i Stolzekleiven-opp-løpet samme høst! Det er skremmende å tenke tilbake til hvor lite alvorlig jeg tok min egen situasjon!

Dansmarksturen: Sommerferien i Danmark var preget va vanvittige mengder sykling, minimalt med mat, mange tårer, og en del krangling. Og all kranglingen var det Lars og jeg som sto bak - sinne, redesel, frykt - alt i forbindelse med mat. Ingen mat - ingen problemer, føltes det som. Men selv uten mat som tema var jeg ikke meg selv. Jeg var tilbaketrukken, anstrengt, sliten og ganske utilgjengelig sånn rent følelsesmessig. Samtidig var jeg så veldig bevisst på at jeg ikke ville ødelegge ferien til de andre med ?tøyset? mitt at jeg forsøkte å gjemme meg bort, ikke være i veien osv.. Noe som nok egentlig bare gjorde ting verre for alle visste at jeg slet, men jeg ville ikke at det skulle være et tema. Så jeg var meg selv, så godt jeg kunne, men med en gang temaet mat (lunsj, frokost, middag...) kom på banen var det som om en fremmed del av meg våknet - en sinna og forbanna del som ikke ville ha noe med noen å gjøre. 

Så ? jo, jeg hadde sommerferie i 2012. Men jeg var på ingen måte fri. Jeg brukte ufattelig mye energi på å bagatelisere hele spiseproblemet, jeg tvang frem energi og overskudd etterfult av smell på smell grunnet utmattelse. Etter sommerferien gikk det egentlig bare verre, og jeg lot spiseforstyrrelsen min vokse seg større og meg selv mindre. Da julen kom skulle jeg egentlig bli lagt inn, men velformulert som jeg er, snakket jeg meg ut av det.

SOMMER 2013:

Etter rett over halvåret i behandling fikk jeg nok, og sluttet. Vekten var gått opp en del, og jeg var utenfor faresonen. Behandlingen sluttet jeg i ren frustrasjon, men ikke uten å tenkte gjennom det. Jeg fant ut at jeg ikke fikk det utbyttet jeg trengte, og at jeg ikke følte meg forstått hos behandler, og da jeg forklarte dette ble jeg ikke møtt med tilbud om annet opplegg/behandling. Det jeg fikk høre var; ?Ja, men det er slik vi gjør det her?.  Så jeg sluttet. Ikke for å gi opp, men for å ta kampen på egenhånd.

Vektmessig var jeg enda ikke helt innenfor normalen, men på god vei. Jeg fikk tatt fire av seks eksamener, og klarte å si meg fornøyd med det mtp hvor mye syk og vekke jeg hadde vært fra skolen. Hele året hadde jeg vært sykemeldt. Så fikk jeg bekreftet at jeg fikk jobb som ingeniør og skulle starte i August. Dette gav meg virkelig en nødvendig puff i riktig retning. Maten var enda vanskelig, men jeg gjorde mange framskritt. Også mtp trening var ting bedre - jeg klarte å trene sjeldnere og med glede. Mindre tvang, men enda noe. Og best av alt: jeg klarte å kutte ned på løping/sykling for heller å prioritere styrketrening som jeg vet at kroppe min hadde så mye bedre av (for å bygge opp igjen ben- og muskelmasse.)

Også denne sommeren dro vi til Danmark. Sykkelen var med igjen, men ble faktisk veldig lite brukt. Den ble tatt med i skogen for to runder med terrengsykling ? og dette var lystbetonte økter i noen av verdens beste terrengsykkelløyper. SÅ GØY! Jeg syklet uten å følge med på pulsklokke, tid og kalorier. Jeg visste ikke hvor langt, lenge eller hardt jeg sykla, jeg sykla bare så lenge det var gøy! Og det er første gang siden jeg begynte å sykle at jeg ikke har fulgt med på puls og tid. I tillegg våknet løpegleden da jeg fikk tak i sko som passet de vanskelige føttene mine slik at jeg kunne løpe uten vondter.

At jeg slet med en spiseforstyrrelse var likevel ikke noe jeg kunne legge skjul på, verken for meg selv eller omverdenen. Fellesmåltidene gikk bra, men det var fordi jeg selv var med på å bestemme hva jeg skulle spise. Grillet fisk og magert kjøtt, mye grønnsaker, litt potet. Helt fint. Men lyst brød? Pasta? Ris? Det skjedde ikke. Det ble i såfall liggende igjen på talerkenen. Og saus? Olje? Dressing? Glem det. Selv merket jeg også at uroen og angsten ofte var der. Særlig de dagene jeg ikke fikk trent. Likevel klart jeg å la være å trene hver dag, fordi jeg var så bevisst på at det ikke var frisk å trene for å forbrenne, og for å takle angsten. Når motivasjonen bak treningen var feil, så unnlot jeg å trene. Friskt, men veldig vanskelig! Å spise ute var heller ikke lett, men vi spiste bla på gresk restaurant etter å ha vært i Legoland, og jeg hadde faktisk min første sommer på mange år med skikkelig is-spising! 

Alt i alt - en mye friskere sommer enn på lenge, men med en viss "skjult" uro som stadig pirket i meg og dro humøret litt ned. 

SOMMER 2014

Og helt til sist vil jeg dele det lille som har vært fra denne sommeren, og litt om tiden fremover.

Den andre helga i juni betyr alltid Nordsjørittet. Hvert år! I 2012 var det nakkebruddet som hindret meg i å delta (i tillegg til en veldig sterkt voksende Lars, men jeg valgte å skylde det utelukkende på nakken. Alltid lettere med fysiske grunnet enn usynlige, psykiske). I 2013 var jeg nesten tilbake på normaltvekt, og jeg spiste regelmessig men ikke veldig solide måltid. Jeg vinglet veldig mtp matinntak og var heller ikke stabil innenfor normaltvekt. Dessuten visste jeg at jeg rent psykisk ikke var så fri som jeg burde, bestemte jeg meg for at nordsjørittet ikke var riktig for meg da. Å skulle spise barer/gels o.l underveis, samt havregrøt e.l til frokost ville skapt for mye kaos i hodet mitt. Og rittet ville i alt for stor grad ha handlet om kalorier inn vs ut, og ikke glede og prestasjon. I år derimot - i år var det endelig min tur! LITT uro var det i topplokket da jeg trappet ned treningen på forhånd, samtidig som jeg trappet opp inntaket av karbohydrater (og mat, generelt!). Men da jeg sto på startstreken og da kroppen lystret underveis var det så verdt det! Jeg sykla inn til en fjerdeplass i min klasse, og en 54 plass totalt blant mange de tusen spreke kvinner (eliten inkludert). En stor serier - fysisk, men aller mest psykisk. 

Igjen har vi vært i Bergen. Iron Maiden-konsert denne gangen. Ikke noe sashimi, men ordentlig middag på Bølgen&Moi. Forrett, hovedrett og dessert (spiste litt av iskaken til kjæresten).

I tillegg til en treretters siste vi faktisk is før middag, fordi vi trodde middagen skulle bli sen, og is fristet mer enn noe annet! Og is - det er godt det! Jeg skal være så ærlig å si at verken is eller dessert gikk knirkefritt, for deler av meg likte det jo, men samtidig er det noe som skjer i hjernen min når jeg spiser mer enn normalt, eller mindre sunt enn normalt. Selv om jeg jo er såpass oppbegående at jeg VET at litt usunnheter en sjelden gang ikke betyr en dritt, så blir jeg likevel urolig. Men jeg sto i det, og jeg gjorde det. Det er vel det som må til for å bli helt 100% frisk. Å stå i det vanskelige, ikke å unngå alt som er vanskelig. Ikke å lystre Lars. 

De siste ukene vært enormt travle på andre måter også, da jeg både har vært på husjakt, og tar lappen/kjøretimer. Altså mindre tid til trening, og matrutinene blir ikke helt slik jeg foretrekker mtp tidspunkt og innhold. Men jeg har bitt det i meg og i dag er ferien her.For en gangs skyld skal vi ikke til Danmark. Vi blir faktisk bare hjemme i år, for vi har nemlig kjøpt hus (!!!!!!!!!!) og da er det veldig greit å spare litt penger.

Dessuten er ferien kun tre uker lang, og det er ikke så lenge. Jeg skal derfor slappe av, kose meg med litt sykkelturer, og så skal jeg skrive mest mulig på denne boken jeg jobber med. Dette er enda en grunn til at det blir så lite blogging, for jeg har virkelig nok med boken for tiden.

I år er planen min å ha sommerferie med FRI. Fri for tvangstrening, fri for slanking, fri for uro ... det lar seg neppe gjøre helt 100% men jeg skal i alle fall gjøre mitt beste, og har hatt en utmerket start med TV-slaving foran TDF og VM! Å klare å ha fri er faktisk ikke lett når en er vandt med å tenke at en skal gjøre mest mulig hele tiden, nettopp derfor er det så viktig å faktisk finne litt ro og tid for seg selv. Jeg har funnet frem noen bøker jeg har lyst til å lese, noen turer jeg vil gå, og eller minst mulig planer. Det er nettopp det som er fri for meg - ikke å ha for mange planer.

HVA ER DINNE SOMMERFERIEPLANER? HVA SKAL DU GJØRE FOR Å FÅ LITT FRI I FERIEN?

I flere mailer fra lesere av denne bloggen har følgende spørsmål blitt stilt: hvordan slutte å veie seg hele tiden? For er det en ting som opprettholder spiseforstyrrelsen så er det nettopp veiing, og overanalysering av hva den viser. Så - siden mange lurer på dette, og fordi det er en GOD ting å slippe kontrollen på så vil jeg rett og slett bare dele litt av en av disse mailene med dere :)

Heihei!

I mange år har karbohydrater vært skummelt. Selv da jeg sykla var jeg varsom med karbohydrater. I forkant av ritt o.l klarte jeg å "ta meg sammen" - spise mer brød/lomper/musli o.l Men herregud som det tok på - altså ble jeg ganske stressa av å spise karbo. Det begynte nok bare med at jeg skulle spise litt mindre karbo, mer protein... denne typiske og uheldige påvirkningen av medienes og bloggeres skriverier. Lavkarbo-trenden osv. Til og med havregrøt blei droppa, og fram til for noen uker siden, har jeg faktisk bare spist havregrøt EN gang de siste tre årene... 

Med den nye kostplanen min (som dere kanskje begynner å bli lei av å høre om nå...?) er havregryn innført, hele 2-3 ganger daglig. (Frokost, mellommåltid, og før/etter trening de dagene det er aktuelt). Så, da jeg fikk kostplanen tenkte jeg først: Hahahah - NOT GONNA HAPPEN! Men, så er det jo slik at jeg jo vil bli friskere- både i topplokket og rent fysisk. Jeg har påført kroppen så mye stress med ugunstig høye treningsmengder, minimalt hvile, og svært snevert kosthold. Så, jeg hoppet uti det likevel, for hva har jeg egentlig å tape?

Jeg har igjen fått øynene opp for verdien av gode karbohydrater - det har MYE å si for kroppen, og ikke minst hjernen. Hjernes funksjon er faktisk svært avhengig av tilgang på karbohydrater. Mange bruker argumentet at kroppen selv kan danne sukker til forbrenning, og det stemmer, men dette sukkeret hentes da fra musklene. Altså brytes muskelceller ned for at kroppen skal hente fram den nødvendige energien. Dette gjelder nok først og framst i forbindelse med trening/aktivitet - fordi energiforbruket blir for stort til at kroppen kan dekke det med fettforbrenning (fordi fettforbrenning er en tregere prosesses enn å omdanne karbo til energi). Opplever selv å være mye mer tilstede, mentalt, etter å ha økt karbohydratinntaket mitt. Også fysisk er jeg mye piggere! Derfor vil jeg dedikere et innlegg til havregrynene! Kanskje kan det få dine øyne opp, kanskje kan du ta steget å innføre dette i ditt kosthold - For, hva har du å tape?!

KORT OM HAVRENS GODHET:

• Trege karbohydrater - blodsukkeret fyker ikke opp.
• Naturlig mat: altså er ikke havregrynene behandlet, tilsatt noe, eller prosesser på noe måte. "Ren" mat, om du vil. 
• Magevennlig og gunstig for fordøyelsen
•  inneholder en rekke stoffer du har godt av; magnesium, sink, jern, vitamin B1, E-vitamin. I tillegg til flere andre mineraler og vitaminer som har positiv effekt på kroppens kolesterol, blodtrykk og tarmhelse
• Det hevdes også at havren kan virke beroligende

MINE GRYN-FAVORITTER - jeg bruker aldri KUN havregryn - ikke på grunn av Lars, men fordi jeg faktisk ikke går i meg nok næring gjennom kun gryn. For jenter, helt seriøst: 30-40g gryn kokt på vann - det er ikke et måltid !!!! Det er noen munnfuller, noen sunne munnfuller, ja - men ikke nok. Grynene mine får nesten alltid selskap av andre matvarer (protein- og fetkilder) slik at jeg får et velsammensatt måltid. Dette gir meg nok energi, og gunstig fordeling av karbo/fett/protein. 

Hverdags-gryn:  jeg HATER å skulle styre og stelle med matlaging om morgenen (jeg er kanskje verdens mest morgengretne person), og da er dette perfekt da det eneste jeg gjør er å ta glasset ut av kjøleskapet, ta av lokket og spise ...! Vanligvis fyller jeg 2-3 glass av gangen og lar det stå i kjøleskapet, så har jeg frokost for flere dager. Veldig praktisk, og også godt. 

fra bunnen og opp:

• havregryn + vann + proteinpulver (ofte blander jeg også inn kardemomme og/eller kanel)
• 1 ss kokosmelk (stivt skum)
• cottage cheese (eller du kan bruke skyr/kesam/Gresk yoghurt, og evt sukrin/søtning)
• nytt lag kokosmelk + 1 ss rørte bær, eller friske bær nå på sommeren!

Variasjonsmulighetene er mange. Istedenfor kokosmelk som fettkilde kan du f. eks bruke: nøtter (hele eller hakkede), linfrø, gresskarkjerner, 1 ss olje, nøttesmør osv. Og for proteinkilde kan du benytte diverse meieriprodukter - perfekt!

Helgegryn: I helgene har jeg ikke samme hastverk som ellers i uka - så da tar jeg meg gjerne tid til å koke opp grynene. Ofte lar jeg dem svelle over natten i tillegg, for så å koke opp i mikroen. Jeg liker også å blande inn ett egg. Lar gryn og melk/vann koke opp i mikro, tar ut og rører inn ett egg, og koker opp en gang til. Øverst legger jeg litt cottage cheese, hakkede mandler og litt sylteøy/bær/frukt. Også en liten spiseskje med peanøttsmør på toppen er gudd - smakmessig og også ernæringsmessig (i alle fall om du velger en av de bedre produktene på markede. De fleste dagligvarebutikker har faktisk peanøttsmør med 99 % + nøtter i - dvs mindre plass til andre ting som sukker, rapsoljer o.l MEN: litt på toppen av grøten en gang i blandt utgjør så lite av kostholdet at det ikke egentlig er av så stor betydning. For meg, og for mange andre, er det likevel lettere å akseptere slike kaloritette matvalg dersom de faktisk gjør noe godt for kroppen i tillegg til å smake bra)

3. Og hvis en plutselig finner fram havregrynene som har svellet over natten og finner ut at en ikke vil ha grøt ---> da er det bare å blande i noen egg og vips: havrepannekaker

PS: DETTE er grunnen til at jeg ikke vil være en matblogger! Syntes liksom det er stress nok å spise maten. Skal den fotograferes i tillegg?! :o) For nei - jeg spiser faktisk ikke med øynene, jeg spiser med munnen - takk og pris for det

SPISER DU HAVREGRYN ?

HVORDAN FORETREKKER DU DET FORBEREDT ?

OG sånn ellers: TUSEN TAKK for god respons på forrige innlegg:) Skal skrive litt om det dere nevner. Nå virker det kanskje somom jeg ikke har giddet å lese kommentarene siden jeg skriver om havregryn, av alle ting, men jeg har lest hvert ord -og har kladda ned noen tanker allerede. 

Og til dere som har sendt meg mail - jeg har lest hvert ord, men desverre ikke fått tid til å svare dere enda. Det skal jeg gjøre i løpet av helga, jeg lover :) Kunne nok svart med en gang, men jeg vil helst svare dere litt skikkelig, og det blir det ikke om jeg bare rabler ned noen ord. 

STOOOOR klem fra M :)

Flere av dere har ytret ønsker om et innlegg som tar for seg dette med vektøkning - hvordan takle det ? Hadde jeg hatt fasiten på dette, så hade jeg nok ikke selv slitt i så mange år som jeg har. Altså har jeg inget kort svar på dette ... Noen tanker og erfaringer har jeg likvel opparbeidet meg med tiden. Så i steddetfor å late som om jeg har en oppskrift, en fasit, en løsning ... så innrømmer jeg at: nei det har jeg ikke. det finnes ingen én ting som gjør det lettere å akseptere vektøkning. Så: Jeg vil heller bare dele mine egne erfaringer og tanker rundt dette med vektøkning og hvordan jeg selv har prøvd å akseptere det.

Helt først må jeg bare si at en ikke kan bli frisk og samtidig motarbeide vektøkningen. Det blir som å ha brukket benet og nekte å gå med krykker og gips. Kanskje blir det litt bedre med tiden, men det vil aldri bli helt bra. Bruddet gror ikke skikkelig uten gips, krykker, og hvile. En blir heller ikke frisk fra en spiseforstyrrelse uten en fysisk frisk kropp - hvilket som oftest betyr vektøkning. Vektøkning vil nesten alltid skje, selv om en ikke er døden-nær-tynn fordi en har klusset med kroppens forbrenning og hormoner slik at kroppen desperat prøver å spare på det den får. MEN ikke la det skremme deg fra å spise, for hvis du ikke starter NÅ så må du gjøre det senere, og desto lengre du går rundt uten nok mat, jo vanskeligere blir det å snu. Kroppen vil også tilpasse seg økt matinntak relativt kjapt!

NB: LAAAAANGT INNLEGG!

1. Innse at vektøkning er uunngåelig for å bli 100% frisk og FRI fra spiseforstyrrelsen. Dette er det aller viktigste i hele tilfriskningsprosessen, og også det vanskeligste. Selv etter at en har nådd normalvekt må en jobbe med å akseptere den "nye" kroppen sin - den som ikke lenger har utstikkende ben, synlig blodårer og gjennomsiktig hud. Ambivalsen, som er så alt for typisk for spiseforstyrrede, vil virkelig gjøre det vanskelig for hodet å akseptere denne nye situasjonen hvor slanking ikke lenger er målet. For det første vil motivasjonen svinge daglig, om ikke flere ganger daglig. Dvs at det iblandt kan føles "helt greit ut" å tenke at en skal opp i vekt, dette fordi du vet at du er undervektig og at vektøkning vil gjøre deg friskere. Andre ganger (særlig etter måltid?) er tanken på en økt kroppsvekt helt utenkelig, og det er da det gjelder å holde ut, og for de fleste innebærer det en innleggelse. En kommer ikke i mål dersom en lar innsatsen (matmessig og hvilemessig) svinge sammen med kroppssynet. Da blir det ett steg fram og ett tilbake. Om og om igjen. Amivalsen er, i min mening, den største utfordringen. For en vil så gjerne bli frisk, samtidig som en ikke orker tanken på en større kropp. Det er da du skal huske at dette behovet for undervekt ikke er et reelt ønske, det er nettopp dette som vil vedlikeholde sykdommen og gjøre det umulig å bli frisk. 

Dersom en tenker at en skal opp til MAKS xx kilo, og så holde se der.. da er en litt ute å kjøre, for en kan ikke bare bestemme seg for hva en sakl veie. Dette var nok en av mine største blemmer, for jeg kavet meg opp til en vekt som satte med rett på grensa mellom undervektig og normal. For meg var ikke dette en vekt som kroppen min trivdes med, og det merket jeg på flere måter men valgte å ignorere det. Det betyr at jeg i lang tid spiste for lite, veldig bevisste matvalg, og enorme treningsmengder - for at vekten skulle holde seg der den var, fordi det var den høyeste vekta jeg var villig til å ha. Slik fungerer det ikke. Kroppen har et område (vektmessig) hvor den trives best - altså en vekt som er så og si stabil over tid. Dvs at en kan skeie ut i blandt, spise litt for lite i blandt, på en slik måte at det skjer naturlig gjennom sult/metthetsfølelse. Altså vil kroppen selv tilpasse forbruk og behov etter denne stabile vekten som kroppen selv ønsker at du skal ha. BASTA.

Jeg blir derfor veldig fortvilet når jeg gang på gang (på gang på gang...!!) leser blogger og mailer fra dere med følgende "Jeg er egentlig ganske frisk, for jeg spiser jo over x kcal hver dag ... men jeg nekter å veie mer enn xx kilo" <<-- Unnskyld meg men da er du IKKE frisk. Er du frisk så spiser du NOK til å ha overskudd i hverdagen, ikke fryse, ikke miste hår, ikke ha angst over mat o.l

2. redefiner ordet vektøkning - ikke la det være negativt ladet.  

Vektøkning. Det er noe vi alle vil unngå, men hvorfor det? Hvorfor er det negativt å legge på seg? Vektøkning forbindes ofte med noe negativt: fett, dårlig selvdisiplin, latskap osv... men slik er det jo ikke. Som spiseforstyrret vil en gå opp i vekt når en spiser skikkelig, fordi kroppen desperat trenger næringen. Der og da er det vanskelig å akspetere, og de aller fleste går rundt med en frykt for at vekta aldri skal slutte å øke, at den aldri skal stabilisere seg. Men du er ikke unik - hvorfor skal ikke din kropp justere seg slik som hos alle andre som går gjennom det samme?Det er jo egentlig positivt (sånn rent matematisk - jeg er jo en nerdete ingeniør: +++ kilo = positivt. - Minus kilo = negativt...hohooh). Vektøking betyr ikke at du er feit, eller at du legger på deg masse spekk (se pkt. 3) - for de som jobber seg ut av en spiseforstyrrelse betyr vektøkning mer frihet, mer friskhet, seier, kontroll, muligheter, styrke. 

Vektøkning er SUNT når en er i nedre sjikt av normalvekt. Det er en grunn til at en legger på seg - kroppen din trenger det. Finn din egen definiusjon av vektøkning, og ikke la det være et negativt ladet ord. Når du går opp i vekt så er det faktisk en seier - det er jo dette vi jobber for når vi skal ut av en spiseforstyrrelse. SÅ da skal du for pokker ikke være lei deg når vektnåla kryper oppover. OPPOVER ER BRA! Du skal jo bli frisk..!? se på alt vektøkningen gir deg (og ikke hva den tar fra deg = kun sykdommen..)  Uansett - flytt fokuset bort fra alt det negative og se på mulighetene som åpner seg og på alt det positive disse kiloene kan bety (KAN: fordi du selv må jobbe med holdningen for å klare å se det positivte)

for min egen del kan jeg jo i alle fall bekrefte at: vektøkningen har innebært:

• mindre matrelatert angst (med tiden... i lang tid er det motsatt, men ved å holde ut uroen over tid vil det gå seg til!)
• livslysten kommer tilbake - jeg vil mer nå enn kun komme meg gjennom dagen. Jeg får oftere lyst til å være sosial og bli med på ting. Det er dessverre slik at en ikke helt klarer å savne det normale livet fordi en ikke innser hva en faktisk har mistet/gått glipp av før en igjen får oppleve det. (You don´t know what you´ve got till´ it´s gone - bare motsatt ;) yoo don´t know what you´ve been missing till´ it´s back in your life...eller noe?!)
• mindre uro og rastløshet - når kroppen min får nok næring over tid opplever jeg en annen ro enn før. ("jaktinnstinktet" slukner kanskje litt?). Jeg spiste jo det jeg selv innbilte meg var nok i lang tid, og den uroen var der alltid. Ben som kriblet, hodet som ikke kunne fokusere ... dette kom seg ikke før jeg begynte på denne kostlisten min  - dvs MYE MYE MYE mer næring! 
• bedre søvn - jeg sover bedre enn før, men enda ikke veldig godt. Så jeg prøver å bruke dette som motivasjon for å fortsette med jobbingen,for de nettene jeg har med god søvn er så ubeskrivelige gode. Å våkne utvhilt er noe jeg dessverre ikke opplever jevnlig, enda.
• mindre magesmerter (med tiden... kroppen bruker tid på å venne seg til å fordøye skikkelige mengder mat, men som regel vil det gå seg til om en bare holder ut. DVS at en må stå i det i en periode for at kroppen skal tilpasse seg). 
• sterkere personlige forhold - til både familie, venner og kjæreste. Enda mye plass til forbedringer i mitt liv, men generelt får jeg mye mer overskudd til å bry om andre når jeg ikke utelukkende fokuserer på mat, kalorier osv..
• .  
  
  
• Frihet til å gjøre ting jeg liker uten å sette meg selv i fare eller påføre mine nærmeste bekymringer - jeg kan løpe når jeg vil (bare ikke hele tiden...  :P), jeg kan gå fjellturer, jeg kan gjøre de aktivitetene jeg savnet som sykmeldt. Og jeg kan gjøre det uten skyldfølelsen som jeg tidligere hadde med meg på tur - den som skyldes fornuften.

3.  vektøkning betyr ikke FETT:  Mye av det en legger på seg er ikke ren fettmasse!! (selv om det oftest føles slik). Jeg husker selv da jeg var på mitt sykeste. Jeg kunne helt seriøst føle spekket legge seg på hoftene med en gang jeg spiste. Jeg visste jo at det ikke var reelt, men det føltes virkelig ut som om jeg este ut der og da. Såpass ubehagelig ble det at jeg unngikk mat mer og mer. Når en så begynner å spise (NOK og "ekte" mat) vil noe som regel skje med vekta ganske brått.

- Det første som skjer er at kroppen holder på vann - og det kan bety 2-3 (+) kilo opp. Vekt som viser på vekta og kanskje i dine egne øyne, for en merker det på kroppen at den er vannete (som om du er hoven over alt). Vekt som viser i tall og på kropp - men som ikke egentlig er vektøkning. Det er VANN, det er midlertidig. Det er ubehagelig, men over tid vil det forsvinne igjen. Se på det som et tegn/bekreftelse på hvor stressa kroppen egentlig er - for stresshormoner gjør at kroppen lett holder vann. 

hovne legger etter overdreven løping ifht ernæringstilstanden. Megalegger i flere dager... svampelegger som jeg kunne lage avtrykk i...EKKELT! Og ikke akkurat tegn på en kropp som har det bra

- Over tid vil du legge på deg LITT fett, ja. Men også muskelmasse. Foruten dette vil kroppen også veie mer på grunn av andre ting: og dette er vitkig å vite (i alle fall for meg har det hjulpet å vite) at kroppens glykogenlagre vil fylles opp igjen - og det i seg selv betyr en del vekt. Blodmengden og vannmengden i kroppen øker også - og utgjør en del i volum og vekt. Dette er nødvendig for at kroppen skal fungere. Karbohydrater i kostholdet betyr også litt - både for glykogenlagrene og for vannmengden. Kroppen binder nemlig x (husker ikke tallet... og det er heller ikke poenget her) gram vann per gram karbo du spiser. Og med et tilstrekkelig inntak karbohydrater betyr den en del vann. 

4. Just do it:  tenk mindre, lev mer. Slutt å tenke at du går opp xxx gram av det siste måltidet, at den ekstra poteten ikke var nødvendig, at du er for mett, at du nå må spise mindre til neste måltid. SLUTT SLUTT SLUTT. Hva oppnår du ved konstant å bekymre deg over antall gram opp, eller antall kalorier for mye? Du oppnår ingenting annet enn en sterkere Lars og mye mye myyyyye mindre hverdagsglede. Du skal ikke kontrollere vekten din på en slik måte - stol på kroppen, tenk at du gjør det som er best. Bare spis det du skal, og ikke tenk mer over det. Ja, jeg innser at dette ikke er bare bare - men prøv og prøv igjen. Det er nemlig dette som er normalt: å spise og bli ferdig med det. Hvor mange friske mennesker sitter å stresser over måltidet sitt i etterkant!? Poenget er at tankene vil dukke opp, men dytt dem unna - for du tjener ingenting ved å la disse tankene få surre rundt i hodet.

 
LAKS - salmalaks, røkt laks, fersk laks - var lenge helt utenkelig for torsk er jo magrere. Men nå spiser jeg laks mange ganger i uka fordi det er godt, det er bra for kroppen og omega3-fettet er livsviktig, også for den psykiske helsen og humøret! Tjo-hei!

DAGLIG mellommåltid på jobb  - etter lunsj og før jeg drar hjem. Før var det ikke snakk om å spise noe da, for jeg distraherer lett tankene bort fra sult og mat når jeg er opptatt på jobb. Da kan det fort gå 6 - 8 timer mellom lunsj og min sene kveldsmiddag. Nå har jeg tatt tak. 1 dl havregryn (minst) + fullfett kokosmelk ligger skjult under 1 beger skyr og friske blåbær. I tilleg suplerer jeg med nøtter.

Poenget mitt er at den enda ikke er problemfritt for meg å skulle spise "nok" - og for meg føles "Nok" ut som alt for mye... men jeg gjør det likevel fordi jeg er SÅÅÅÅÅÅ ferdig med å ha en Lars i livet. Jeg vet at jeg ikke blir frisk av den midliertidige lettelsen jeg får av å "slippe unna" noen kalorier her og der. 

5. "Bygg" din egen motivasjon. Da jeg var syk og skulle ned i vekt hadde jeg utallige lokkemidler for å holde ut sulten uten å sprekke. Det vet jeg at de fleste andre også har. En Pepsi Max hvis jeg ikke spiser noe mer enn xxx i dag, en alt for trang bukse som henger i skapet for å minne deg på at den en sag skal passe, osv... Vel.. prøv å bruke disse lokkemidlene motsatt retning -  kjøp en bukse i din "gamle" størrelse (litt for stor), og ha den klar med den tanken om at den SKAL passe. Andre ting kan f.eks være: - når jeg har fulgt kostlista i ei hel uke uten å lure meg unna skal jeg unne meg xxx (en hårklipp? et blad? skrapelodd? ny bok! whatever..).  Sett deg små mål av gangen, og belønn deg selv når du når dem. Bare pass godt på at både målet og belønningen er av den friske sorten!

6. Endre holdningen og tankene dine - altså: du får ikke lenger endre på kroppens vekt (ikke om du skal bli frisk=fri), derfor skal du heller jobbe med å endre tankene dine og holdningen generelt. Jeg kjenner selv til den synkede følelsen når knappen i favorittbuksa ikke lenger vil passe inn i knappehullet. Å nei - jeg har blitt for feit! Eller... ? ELLER!!!! For nei, DU er ikke for feit, BUKSA er for liten. det er buksa som skal passe deg, ikke du som skal passe buksa. Så kast alt som blir for lite, og de på det som en perfekt unnskydlning til å kjøpe en ny favorittbukse. Og ja - jeg vet at dette er lettere sagt en gjort, virkelig. Jeg har hatt nok av surmulende shoppingturer hvor ingenting passer og jeg er alt for lubben. Men om en prøver å late som om den for trange buksa er ok, greit, positivt ---- hvis du prøver å ta det med et smil, litt humor ... ja da blir det faktisk bedre. 

Så er det jo slik at en ikke blir syk over natta. Og disse negative kroppstankene utvikler seg over tid. Det krever minst like lang tid å snu om på tankene, men jeg tror det er mulig dersom en går inn for det. I stedenfor å leke "finn fem feil"-leken hver gang en ser sitt eget speilbilde kan en forsøke heller å finne MINST en postiv ting ved seg selv. Slike små øvelser vil virkelig hjelpe på dersom du gjør det daglig over tid. Selv HATER jeg fortiden armene mine - ikke fordi di ikke lenger er knertenarmer - men fordi jeg ikke er vandt med å ha armer med litt mer kjøtt på. I stedenfor å gå rundt å fokusere på armene mine finner jeg klær jeg føler meg komfortabel i, f.eks slik:

hoho...neida. Men jeg får oppmerksomheten over på noe annet enn misnøyen med min fysiske kropp. For seriøst, hvorfor skal mine normale armer ødelegge en hel dag?! Selv prøver jeg å se på dette som et slags prosjekt. "Prosjekt bli-frisk". Jeg vet at utbytte av prosjektet avhenger av innsatsen min, og derfor gir jeg 100% hver dag. Jeg spiser det jeg skal selv om hjernen ofte ikke vil være med på leken. For jeg vil se hvor frisk jeg kan bli, og frisk blir jeg ikke uten tilstrekkelig mat, hver dag over tid. Hva er det værste som kan skje? Jeg kan ikke bli mer ulykkelig enn det jeg var på mitt sykste, så hvorfor ikke gi friskhet en sjanse?

7. tenk langsiktig - hvis du ikke tar kampen nå, hvis du fortsetter å motarbeide friskhet og vektøkningen det innebærer - hva skjer da? Enten vil du bli så syk at du dør (for ja, det skjer!), eller du blir tvangsinnlagt. Innlagt --> utskrevet --> ny runde sulting ..> ny innleggelse ... osv osv osv... Jeg kjenner (dessverre) til mange som har levd på denne måten over halve livet sitt. Det virker som om det blir en slags "norm" for dem - at det bare er slik det er. Nå legger jeg meg inn, og så har jeg noen uker hvor jeg innbiller meg at jeg skal bli frisk. Så skrives jeg ut, og raser ned igjen i vekt. Så legges jeg inn, enda en gang ... Jeg mener det - det er MANGE som lever slik, og det er jo ikke å leve. Det er virkelig slik at desto lengre du utsetter vektøkningen (og bli-frisk=fri-prosessen) jo vanskeligere blir det å i det hele tatt kunne bli frisk igjen. 

8. Gi litt F - en liten tanke slo meg her om dagen da jeg var ute på en LYSTBETONT løpetur i skogen. Herregud - det er jo faktisk bare en KROPP. Hahah - at det går an at så mange av oss sliter i så stor grad over noe så simpelt som en kropp! (joda, det ligger myyye mer bak en spiseforsyrrelse, men ofte vedlikeholder vi sykdommen fordi vi er så vandte med kroppsfokuset). Det er bare en kropp - x cm der, x fett der, x gram muskelmasse der - who cares!? SPIS, SMIL, LEV = GI FAEN i alle tanker som ikke gjør deg lykkelig. Dette gjelder også kommentarer fra andre - ikke overanalyser. Bare gi litt F. Og humor - ha for all del (galgen)humor. for tankene kommer - disse psyke, teite tankene. Det er slik det er å ha spiseforstyrrelser. Tankene vil være der innimellom. Fortiden velger jeg å LE av dem, framfor å handle etter dem. 

og til sist: vil jeg bare poengtere en ting til: Hvordan kan du vite at du ikke kommer til å like deg selv med flere kilo på kroppen?  Går jeg opp mer nå så takler jeg det ikke. Jeg er stor nok nå ... osv osv... Men hvordan kan du VITE det? Du kan ikke vite hvor kiloene legger seg, hvor synlige de blir. Kanskje vil du få en mer proporsjonert kropp? Kanskje vil du med tiden bli glad i dine egne kvinnelige former? Litt rumpe, litt pupp? 

Living it up - BMI 13-ish. Dene dagen orket jeg å gå i 12 minutter - og det innebar minst dobbelt så mange minutter krangling med kjæreste og familie for å få gå tur..

BMI 19+++ ish Treningsdager uten å tenke over det, treningsfrie dager - også uten å stresse særlig over det! 

Jeg tenkte jo selv flere ganger underveis at: Ok, det er faktisk greit med denne vekta, men ikke mer nå. Akkurat det har jeg tenkt flere ganger, på ulike vektnivåer. Selv nå tenker jeg slik - nok nå: ikke flere kilo nå! At ja, ok, nå er jeg innenfor normalvekt, og tyngre enn på fem år. Og vet du - det er greit! Noen dager vil jeg bare sulte, men jeg holder ut de harde dagene, og nyter de gode. Og de gode blir det stadig flere av. Poenget er at jeg flere ganger har tenkt at flere kilo ikke er aktuelt - likevel har det kommet flere kilo og jeg takler det. Jeg velger å takle det. Og jeg begynner å bli vandt med en mer normal kropp. Noen ganger liker jeg den faktisk, også! 

Jeg håper virkelig at dette kanskje kan hjelpe noen der ute - jeg har som sagt ingen fasit, men jeg har over ni år med spiseforstyrret erfaring (hehe... for en kompetanse,, ville gjort seg utmerka på en CV?!) og håper og tror at noe av det som har hjulpet med også kan hjelpe deg. Til syvende å sist er det nettopp det som er avgjørende: at du finner de tingene som virker for nettopp deg, og besvisst bruker dette hver dag. Om det så er å lage en liste over grunner til å holde ut, eller om det betyr at du finner motiverende artikler og lager ei mappe på PC´en med disse for å lese dem hver morgen. Samma hva det er så lengde du gjør det. Å lese akkurat det jeg har skrevet her vil kanskje motviere deg her og nå - men hva i morgen og dagen etter? Å holde viljen og motivasjonen ved like krever at du bevisst oppsøker ting som får den fram. Ikke bare les dette, vær motivert i dag og så glemme alt til i morgen. Gjør noe for å holde motivasjonen der HVER DAG.

Gi vektøkningen en sjanse - jeg lover at det (etter en god periode med uro...) lønner seg. Jeg lover deg at det med tiden betyr mer hverdagslykke, mestringsfølelse, trygghet, muligheter, overskudd og livsslyst. Det er helt 100% umulig å bli frisk uten å spise nok over tid - om det så betyr noen kilo - so what!? Hva er alternativet?

Stor klem fra M :) 

Det har vært veldig taust fra meg, lenge nå. Det betyr ikke at jeg ikke har tenkt på bloggen og på dere, for det gjør jeg daglig. Flere ganger har jeg også startet på innlegg men aldri blitt ferdig, eller klart å formulere det jeg vil si... (akkurat som dette innlegget ... kanskje ender også dette opp i utkast?). Ofte forsvinner det jeg egentlig vil si på veien mellom hjernen, fingrene og tastaturet. Andre ganger legger jeg det hele bort med et stort sukk fordi jeg føler jeg har skrevet akkurat det samme før. Det er så mye jeg har troen på (og ikke troen på) når det gjelder å lever med en spiseforstyrrelse. For det er det vi gjør - vi lever med spiseforstyrrelsen - uansett hvor friske vi er. 

For noen uker siden publiserte jeg dette på facebook:

Fordi jeg anser megselv som frisk. Jeg begrenser ikke inntaket mitt etter hva klokka er, eller hvor mye jeg har forbrent. Jeg spiser når jeg sulten, slutter når jeg er mett. Noen ganger betyr det mat til overt, like ofte betyr det at jeg tar ekstra - fordi jeg ikke er mett. Dette anseer jeg som friskt. Det jeg mener med å leve med en spiseforstyrrelse  er at det fra tid til annen fremdeles dukker opp "usunne" tanker rundt mat og kropp. "Ååårgh... hvorfor spiste jeg den yoghurten!? Jeg var ikke egentlig såååå sulten. Dessuten har jeg ikke trent i dag!"  Dette er Lars. Han er der enda. Men jeg kaller meg frisk fordi jeg ikke lystrer. Tankene er der innimellom - tankene om at jeg må være restriktiv etter å ha spist et gram mer enn planlagt, tankene om at jeg må ned i vekt, tankene om at jeg må trene mer og spise mindre. Men tankene forblir tanker, tanker jeg rister av meg. Tankene får ikke bli til handlinger - ikke noe forbrenningstrening, ikke noe fasting, ikke noe unnasluntring av normale måltider. 

Jeg kaller meg selv for frisk fordi kroppen min har fått nok mat hver eneste dag over mange måneder, vekten er innenfor normalen med større margin enn på over fem år, og jeg føler meg frisk! Likvel er jeg ikke fri (enkelte matvarer og situasjoner vekker fremdeles mye uro i meg) og velger derfor å kalle dette å leve med spiseforstyrrelsen. 

Så denne tausheten min skyldes ikke noe som helst sykdom og tilbakefall - jeg har rett og slett ikke orket å fullføre innlegg her fordi jeg ikke helt føler jeg har noe å bidra med. Det ligger haugevis av halvferdige innlegg i kladd - hvordan akseptere vektøkning (et lang innlegg - men egentlig handler det bare om å suck-it-up ... innnse at det finnes viktigere ting i livet enn hvordan den forbaska kroppen din ser ut. Det er bare en kropp...!!), hvordan innse kroppens egentlige behov for mat, trening i tilfriskningsfasen... osv.. Men jeg blir liksom aldri ferdig og fornøyd - fordi jeg vet at det ikke mine ord som har noe å si til slutt. Det er du, og kun du, som kan gjøre deg selv frisk. Dermed har det virket så håpløst ut å skrive slike artikler...

Derfor vil jeg heller bare dele litt av de siste ukene og friskheten i dem

PÅSKE: i påsken var jeg i Portugal med familien: kusiner, foreldre, søsken, kjæresten min, kjærestene deres. Masse folk, ikke min vanlige rutine, ikke min vanlig mat. Men jeg taklet det!! Vi spiste ute minst en gang hver dag - og jeg skal ikke påstå at det var enkelt - men det gikk veldig bra, ikke noe kjefting og gråting til min stakkers kjæreste som nok er vandt med det innen nå! 

I tillegg var jeg frisk nok til å orke ting - vi gikk turer, vi ruslet i sentrum, vi badet i ISKALDT hav (lover deg at det ikke var mer enn maks 14 grader i vannet - sterke strømmer..:!). I løpet av 8 dager løp jeg to småturer. To lystbetonte turer med masse energi og glede. De andre dagene trente jeg ikke, og jeg stresset faktisk ikke så mye over det! 

Og - på flyet hjem ble vi flytta til førsteklasse - og jeg tok imot OG spiste sjokoladekonfekten som ble servert! Litt uro og angst, ja, men jeg gjorde det. Jeg har ikke noe bilde av konfekten å illustrere med, men jeg har et annet bilde fra flyturen som er minst like spennede: bare se på duden på andre siden av midtgangen...

I ukene etter påsken slet jeg MYE med magesmerter (sliter enda, egentlig) og brukte neste to uker på å hente meg inn igjen fra reisen - det er da en merker sporene denne sykedommen har satt på kroppen, for jeg var virkelig utmatta da jeg kom hjem til tross for en egentlig avslappende ferie. For min del er søvnen alltid dårlig når jeg ikke er hjemme, så jeg brukte nesten to uker på å få søvn og magen i orden igjen. Jeg merket da også hvor fort en kan falle tilbake i sykdommens klør - for jeg kunne LETT kutta ut mat og rast ned i vekt - for jeg følte meg ikke bra og matlysten var på bunn. MEN jeg brukte topplokket, spiste energitett (hallo peanøttsmør...!) og roet ned på trening. For jeg VET at ingenting godt kommer ut av den midlertidig tilfredsstillesen jeg får av sulting (for ja - det fungerer nemlig slik at sulting gir en slags syk mestringsfølelse når jeg ikke får mestring på andre måter, som f.eks gjennom jobb, trening, eller å være sosial). Jeg vet også at "noen dager med litt lite mat" i seg selv ikke er farlig - men at det for MEG faktisk er nettopp det - fordi det fort fører meg tilbake i sykdomsrutinene og de er vanskelige å bryte. Så: ukene etter påskeferien var tøffe - men jeg gjorde det rette! *klapp-på-skulderen*

På syttende mai våkna jeg nok en gang med magesmerter. Etter noen timer på sofaen kom jeg meg likvel opp og ble med på champangefrokost hos noen bekjente. Senere ville alle dra å se på toget - det syntes jeg var kjedelig.... 

så jeg fikk heldigvis overtalt hele gjengen til heller å se på folketoget. Etterpå dro min kjære på grillfest, noe meg og min mage ikke orket. Så jeg hadde faktisk en perfekt Marte-dag: sosial hele dagen, og en skikkelig ego-kveld på sofaen med film og faktisk en sjokolade! (sjokolade + treningsfri = er det lov da!? Ja for svarte!!!!)

Og forrige uke: ble også litt mestring-ish for min del. Jeg meldte meg nemlig på sjunutsløpet (14 km i meget kupert terreng, 900+ høydemeter) sammen med noen kolleger. Det betydde at jeg måtte trappe ned treningen den uka da kroppen allerede var sliten, og jeg ville ha energi til løpet. Dagen før løpet våkna jeg med smerter i foten og rennende nese. Jeg orket så vidt å gjøre de småærendene jeg hadde i sentrum (800 meter å gå...!)  og det hele toppa seg da jeg fikk kink i nakken hos frisøren (som ikke kunne norsk ... så der forsvant det håret!). Så jeg lå å smågråt på sofaen hele lørdsagskvelden - i smerte og i frustrasjon over ikke å vite om jeg skulle kunne løpe (det virket jo ikke slik). Mestringen her er at jeg usikkerheten til tross åt ekstra mye karbohydrater denne dagen - fordi jeg vet at slike melkesyreløp krever tilgjengeldig glykogen. Men hva om jeg ikke får løpt?!  -->ble til --> Hva om jeg faktisk får løpt og ikke har forberedt meg?

så det ble masse havregryn, og søtpotet (med svinebiff, løk og sopp!) selvom matlysten ikke var der. Spiste altså fordi det var "fornuftig" og ikke fordi jeg egentlig ville.

Våkna på søndagen - fremdeles med vond fot/hæl, og stiv nakke. Men jeg spiste enda mer havregryn, teipa føttene, tok paracet og bestemte meg for i verstefall å GÅ turen. Fullføre og drite i resultatet. Planen var jo aldri å delta for å vinne uansett, jeg ville delta for å få en god økt, og testa meg selv - både fysisk og aller mest psykisk.

og jeg kom meg i mål:

blei faktisk nr 9. i kvinneklassen! (og ja - vi var flere enn ni deltakere ;))

sliten, skitten, og nesten-fornøyd (småirritert over at jeg ikke fikk gitt alt jeg hadde pga fot-og nakkevondt. Men såpass god tid til tross - bare vent til neste år: da løper jeg med like energisk kropp og uten vondter!)

Løpingen er for meg 100% friskt - fordi jeg spiser for å prestere, jeg løper ikke for å tillate meg å spise. Det er en stor forskjell på å spise for å trene, og på å trene for å spise. Den siste holdningen der er nifs og stygg. Dette var mesting for meg fordi jeg hele uka i forkant trente mye mindre enn jeg normalt gjør, og likevel spiste som normalt. JUST DO IT :)

PS: I går var jeg innom en butikk rett etter å ha trent litt styrke - der traff jeg på ei fantstisk jente (du med (eller uten...?) blåbærene) som var modig nok til å spørre meg om det var jeg som skrev denne bloggen. Jeg var egentlig bare overraska over å ha blitt gjenkjent der jeg sto svett, ekkel, og skamklipt (klipt av meg hele halen sist uke - frisøren kunne ikke norsk,,, haha!). Uansett - poenget mitt er at denne jenta her ikke sa så veldig mye, men at de få ordene hun sa betydde så mye for meg. Nemlig at hun har fått noe positivt ut av denne bloggen - at mine ord har hjelpet henne på veien. Og DET er alt jeg vil. Jeg vil kunne hjelpe folk videre - ut av sykdommens klør og inn i det virkelige livet. Syke, pårørende og andre som er berørt av Lars på en eller annen måte. Samtidig vet jeg at det som fungerer for meg ikke vil fungere for alle andre, og metoder som fungerer for mange av dere fungerer ikke for meg (CBT, f.eks!). Derfor har jeg vært litt usikker på hva jeg egentlig skal/kan skrive... for jeg vet hvor usikker en kan være når en er spiseforstyrret - en føler at alle andre gjør ting på en annen måte, og at kanskje også du burde gjøre det slik eller slik... Jeg vil liksom ikke bidra til den forvirringen. 

Hvis det finnes noen spørsmål jeg kan svare på som kan hjelpe deg på noe som helst måte: så fyr løs og jeg svarer med et innlegg :-) Om det så er konkrete forslag til måltid, eller mestringsstragier for uro, eller hvordan takle det sosiale ... fyr løs! Det er mye lettere for meg å svare på konkrete spørsmpl fra dere enn å skrive tilfeldige innlegg om saker og ting. 

Mitt forrige innlegg fikk mye respons, mange er ?enige? og kjenner seg igjen, mens andre sier veldig imot. Dette syntes jeg er bra, for dette er et tema som det finnes lite forskning på, og dermed ingen fasit. Derfor mener jeg at dette er et tema som det bør rettes mer fokus på, og som en bør kunne diskutere. Alle kommentarene her har også vært saklige, og det setter jeg pris på.

Det er som sagt en del jeg er uenig i, og jeg vil gjerne forklare litt om hvorfor. For det første må jeg si at det er svært lett å komme med egne meninger og teorier, og å få disse bekreftet av diverse studier. Dette fordi det finnes så sykt mange offentliggjorte studier en kan henvise til. Altså kan en, per i dag- via vårt kjære internett- finne ?kilder? til nesten alle påstander, og dermed kan en stort sett alltid finne en link eller to som støtter den meningen en selv sitter med.

Det jeg nok er mest uenig i er påstandens om at det er UMULIG for en anorektiker/tidligere anorektiker å utvikle overspisingsproblemer. Altså at den overspisingen rett og slett skyldes at kroppen enda ikke er frisk, at re-ernæringsprosessen ikke er ferdig osv. Dette høres jo logisk ut, og jeg tror at dette ofte er tilfellet. For ja, spiseforstyrrelser og underernæring vil gjøre at mange nok vil gå ?amok? i matfatet når de igjen begynner å spise. I tillegg er ikke de psykiske problemene behandlet med en gang, slik at kaoset og uroen også vil øke faren for å overspising. Dette er for mange en del av reernæringsprosessen.

Det jeg mener er overspising etter at en har blitt frisk, og holdt seg frisk over tid. Altså at en har spist i overskudd over tid, kommet seg opp i normalvekt, og ha levd med normalvekten over flere måneder, gjerne lengre. Også at en har hatt et normalt kosthold over tid. Dersom en DA begynner å slite med overspising så er ikke dette på grunn av den tidligere anoreksien. Overspising fungerer på samme måte som sulting ? en fjerner fokuser fra ansgten/uroen/problemene og flykter inn i mat/sult. Altså døyver en følelser en ikke klarer å takler ved å overspise vs sulte seg.

Siden dette kun er MIN mening og ikke fakta, har jeg undersøkt litt. Jeg syntes at bruken av ?umulig? blir litt drøyt da jeg har hørt om flere tilfeller hvor anorektikere blir friske, for siden å utvikle en form for tvangsspising/overspising. Så etter mine e-mailer til flere i helsesektoren og diverse internettsøking har jeg funnet ut litt. 

Et viktig poeng i hele denne ?debatten? er at det er utført lite forskning på nettopp dette, så ingenting kan nok egentlig bekreftes 100 %. (lets agree to disagree? J )  NHI: ?Forholdet mellom sykelig overspising og anoreksi/ bulimi er uklart. Overspising kan ses på som en del av det samme sykdomskomplekset, der de ulike tilstandene representerer ulike faser eller stadier av samme lidelse. Men overspising kan også være en egen tilstand.? Først i 2013 ble overspising innført som en egen diagnose innen spiseforstyrrelser (ROS) Felles for alle kildene jeg har brukt er at de bekrefter at sammenhengen mellom anoreksi/bulim og overspising er UAVKLART. Altså er det ikke UMULIG at det kan skje at noen går fra den ene sykdommen til den andre, altså er det MULIG at disse tre sykdommene er den samme, men med ulike symptomer. Alle versjonene av spiseforstyrrelse har bunn i det psykiske ? uro, angst, en måte å håndtere stress og problemer på.

 Patologisk overspising defineres (av tidsskriftet) som en atypisk spiseforstyrrelse hvor en inntar store mengder mat over relativt kort tid, og opplever ikke å ha noe kontroll over spisingen. Overspisingen fungerer som et forsøk på å mestre stress og problemer .(På samme måte som anoreksi og bulimi!). De diagnostiske kriteriene innebærer blant annet: regelmessige overspisingsepisoder uten vektkompenserende metoder (trening/oppkast/fasting).

?For det første kan patologisk overspising og atypiske spiseforstyrrelser ses både som prediktorer eller forstadier til og som residualtilstander i forhold til anoreksi og bulimi.?

 ?Debut av patologisk overspising før 18 års alder er knyttet til lengre perioder uten overspising og kortere sykehistorie med overvekt, mens pasienter med senere debut oftere har større symptombelastning samt en sykehistorie med bulimi og stemningslidelser.?

 Stunkard (7) har også pekt på at som ved anoreksi og bulimi er det betydelig psykiatrisk komorbiditet ved patologisk overspising, knyttet til så vel depresjon, rus og angst som personlighetsforstyrrelser.?

Altså finnes det en sammenheng ? en kan gå fra anoreksi, til bulimi, til overspising.Denne artikkelen som jeg linket til bekrefter at  overspising ER en følgetilstand av anoreksi og bulimi, men at det OGSÅ kan være en seperat lidelse:

? Pasient 1. Kvinne, 27 år. Hun debuterte med anorexia nervosa og betydelig vekttap da hun var 16 år. Etter et års tid oppnådde hun normal vekt. Hun ble oppfattet som frisk og velfungerende, men følte seg verre, stadig mer fortvilet, og hadde elendig selvfølelse. Anoreksien gav en opplevelse av mestring gjennom kontroll av appetitten. Normal spising fratok henne denne opplevelsen, og hun begynte å overspise i hemmelighet. Var like styrt av tanker om mat, vekt og utseende som før, og erfarte i tillegg skamfølelsen over å være en fråtser. I de neste seks år var det nesten daglig overspising og oppkast. Hun orket til slutt ikke mer oppkast, men klarte ikke å slutte å overspise. Hun gikk opp i vekt, ble deprimert samt skamfull over overvekten. Pasienten oppsøkte så psykiater med ønske om vektreduksjon. Hun hadde tidligere prøvd en rekke slankemetoder og kurs uten effekt.

Terapeuten omdefinerte terapigrunnlaget fra slanking til spiseforstyrrelse, til å arbeide med kontrolltap og at mer kontroll over maten ville gi henne mulighet til å regulere vekten bedre. Det psykoterapeutiske arbeidet integrerte en psykodynamisk tilnærming med vekt på å identifisere relasjoner mellom mat og følelser. Dels ble det lagt vekt på kognitive mønstre omkring spiseatferden, dels atferdsendring og alternative mestringsteknikker. Pasienten brukte en periode også Fontex tabletter 60 mg daglig, men autoseponerte etter tre måneder da hun mente effekten var tvilsom. Hun fikk gradvis kontroll over matinntaket samt evne til å identifisere og regulere følelsene sine.

Pasient 2. Kvinne, 18 år. Hun var som barn moderat overvektig, og utviklet betydelig fedme i tenårene. Ble derfor henvist til barne- og ungdomspsykiatrien. Øvrig spiseatferd førte til diagnosen patologisk overspising. Pasienten fikk noe hjelp av klinisk ernæringsfysiolog til å endre kostvaner. Hun hadde ingen kontakt med biologisk far, og begge biologiske foreldre hadde betydelige rus- og alkoholproblemer. Det hadde også vært vold i ekteskapet samt fysiske overgrep overfor pasienten og hennes søsken. Hun fikk mest hjelp av familiesamtaler med mor og stefar. Med sistnevnte ble det etablert et samarbeid, og stefar klarte å lage en god struktur omkring henne når det gjaldt mat og omsorg. Man vurderte at hun brukte mat for å døyve et følelsesmessig kaos, og at mat erstattet savn av omsorg. Forsøk på å bearbeide dette psykoterapeutisk førte ikke frem. Etter planlagt avslutning i barne- og ungdomspsykiatrien har hun fortsatt noe kontakt med ernæringsfysiologen.

De to pasienthistoriene illustrerer ulike aspekter ved patologisk overspising. Den første viser hvordan patologisk overspising er en følgetilstand av anoreksi og bulimi. Den andre viser at patologisk overspising også kan være en separat klinisk tilstand eller lidelse.?

Min personlige oppfatning er altså at anoreksi, bulimi og overspising er relaterte sykdommer som alle faller innen kategorien spiseforstyrrelser. Og, jeg mener og tror at en kan gå fra den ene formen av spiseforstyrrelser til den andre. Dette på grunnlag av:

•  det jeg har ?research´a? på egen hånd.
•  Fastlegen min
• En bekjent som har utviklet bulimi etter først å ha slitt med anoreksi
• En annen bekjent som sliter med overspising (tidligere anoreksi)

 At det er en sammenheng mellom anoreksi og overspising virker paradoksalt fordi symptomene er så stikk motsatte. Likevel finnes en rekke likhetstrekk mellom disse formene for spiseforstyrrelser. Disse likehetstrekkene kan du lese mer om her http://www.eatingdisorderselfhelp.com/anorexia-and-overeating-two-sides-one-coin

Og denne siden http://blog.mamashealth.com/personal-stories/i-have-recovered-from-bulimia-anorexia-overeating-and-binge-eating/ drives av ei som selv har kommet seg ut av en spiseforstyrrelser som hun beskriver som en evig runddans ? anoreksi, overspising, bulimi ? undervekt, overvekt, normalvekt. Foruten artikkelen jeg linker til, har hun en rekke andre gode og nyttige innlegg.

Jeg får, som sagt, en del mail o.l av flere som leser her. Noe som går igjen i mange mail er endring av symptomer. Noen går fra anoreksi til å utvikle bulimi, andre overspising (uten kompensasjon gjennom oppkast). Akkurat dette vil jeg skrive litt om. Jeg anser meg selv som heldig som ikke sliter med dette, for etter å ha snakket med 2-3 av dere får jeg vondt langt inn i sjela av å høre hvor fanget dere er av denne sykdommen. Og det verste er at de fleste ikke får hjelp, fordi "overspising" i seg selv ofte ikke sees på som en "ekte spiseforstyrrelse". I går leste jeg det en av dere skrev til meg på facebook... og jeg klarer ikke la være å skrive om dette temaet. 

Det var en gang ei jente. Hun var ganske normal, ordinær, utenom en liten ting. En liten ting, et stort problem, en diagnose. Spiseforstyrret. Anoreksi.

Hun var en normal ung dame - hun gikk på skole, skulle snart være russ. Men ikke helt normal likevel, ikke helt frisk nemlig. Psyk er nok ordet. Psykisk syk, og fysisk syk grunnet det anoreksien gjorde med kroppen hennes. Så svak at hun til slutt ble innlagt, sondeforing, psykologsamtaler, tvang, motivasjon, angst, selvmordstanker, håpløshet, en ny runde motivasjon og kampvilje. Omsider fjernes sondeforingen og hun følger en kostliste i noen måneder. Når vekta har kommet seg nærmerer det som defineres som sunt, skrives hun ut. 

Fremdeles noe undervektig, men mye friskere (fysisk,...) enn på lenge. Hun får ukentlig oppfølgning, vekta forsttter å stige, som den jo skal. Ergo - alt er bra. Hun har det strålende! Hos behandleren sin forteller jenta om mye uro og angst. At hun ikke klarer å slå seg til ro med kiloene hun legger på seg fordi de skjer uten at hun selv kontrollerer det. "Jeg overspiser" - klarer hun endelig å si en dag. "Jeg går opp i vekt fordi jeg oversiser, spisekick. Det skjer oftere og oftere og det skremmer meg!" Men behandleren smiler, nikker og sier at det er bra for hun skal jo opp i vekt. Og det denne jenta (anorektikeren) hevder at er overspising er neppe det, hun overdriver. Hun har anoreksi, så for henne er vel nesten alt å oppfatte som overspising. Ukene går. Vekta når endelig "normalen" og oppfølgingen trappes ned til annen hver uke. Siden til en gang i måneden. Hun fortsetter å hevde at hun overspiser - virkelig overspiser - uten kontroll. "Men det er bare fordi du har vært så undervektig og fordi du er aktiv. Det går over av seg selv." får hun høre. Gang på gang, av lege, behandler, venner. Tiden går, oppfølgingen hos psykolog avsluttes. Hun er jo så frisk nå!

Men denne "overspisingen" går ikke over av seg selv. Det eskalerer. Måltidene trigger henne, for om hun først har spist sliter hun med å slutte. Ofte sniker hun seg ned i kjelleren etter middag og spiser iskrem ut av fryseboksen. Kanskje bare en liten spiseskje eller to. Så smeller hun igjen fryseboks-lokket og løper vekk fra den ekle maten som hun egentlig ikke vil ha, og egentlig er alt for mett til å spise. Men der nede ligger iskremen, og hun får det ikke ut av tankene. Det er som om hun må spise den opp, tømme den, for at tankene om iskremen skal la henne være. Så da er det det hun gjør. HUn spiser to liter iskrem. Etterpå er hun ikke fornøyd, for hun føler seg ekkel, mislykka, feit. Urolige og skremmende tanker som ikke slipper taket i henne. Nå har hun uansett spist for mye, og kan bare fortsette. Litt chips i skapet, noen sjokoladeruter. Runde på runde.

Når "mat" først har tredd inn i tankene føles det som en tvang. Hun kan ikke stoppe før det er tomt for mat. Alt for ofte ender hun opp i forsterstilling i senga, gråtende over magesmerter. En overfylt mage, og en kropp full av selvforakt og hat. "Hvorfor spiser jeg når jeg egentlig ikke vil?!"  Normaltvekten har hun holdt i over seks måneder. Aktiviteten har hun roet sterkt ned på. Hun spiser skikkelige måltider, jevnlig. Alt dette friske som med tiden skulle gjøre at overspisingen skulle gå over av seg selv. Men den gjør ikke det. Gjennom sulten og anoreksien rømte hun fra skremmende følelser og tanker, for det er lettere å føle sult og etterhvet nummenhet, enn konstant stress og angst. Gjennom innleggelsen ble denne "mestringsstrategien" tatt fra henne, og hun utviklet, ubevisst, en ny mestringsstrategi. Overspisingen ble den nye måten å holde følelser og tanker unna på. En mestringsstrategi hun ikke ønsker å ha i livet sitt, men som hun ikke blir kvitt (til tross for utallige forsøk).

Maten styrer henne i så stor grad at hun ikke fungerer i hverdagen. Deltidsjobben på matbutikken sier hun opp, fordi tilværeselen på matbutikk bare forsterker fokuset på mat. Konstant går hun å smånasker i smågodtet, og løsvekt-nøttene. Hele arbeidsdagen ser hun på matvarer og listen over alt hun skal spise etter jobb blir lengre og lengre. Det er alltid enten eller. Enten spiser hun ikke noe, eller så tar hun helt av. For når hun først begynner å spise, klarer hun sjeldent å stoppe av seg selv. Med maten vekkes angsten, og denne bedøves enten av sulting eller konstant spising. Sosialt fungerer hun heller ikke, for hun kan ikke spise i selskap med andre, fordi hun er så redd for at det skal føre til overspising. Ofte har hun forsøkt, sosiale kvelder med venner, normale mengder mat. Men når vennene drar, eller hun selv drar fra dem, så kommer trangen igjen. Slev om hun er mett. Noen ganger har hun kastet chips og sjokolade i søppelet for å fjerne fristelsen. Like mange ganger har hun, bare noen minutter senere, funnet seg selv hengende over søppelbøtta - på desperat jakt etter maten hun nettopp kasta. Dette er ikke noe liv. Hun føler seg ekkel, mislykket, skamfull ... Dette har pågått i over ett år nå, og hun får ikke til å endre adferden. Ikke alene. Hun må ha hjelp.

Denne jenta er viljesterk og kontakter fastlegen sin, og sender inn flere søknader til behandlingssteder. Avslått, avslått, avslått. Hun er jo ikke syk lenger. Vekten er helt innenfor normalen, og det er ingen som ser på denne overspisingen som livstruende. Selv om hun gjentatte ganger forklarer at det ødelegger livet hennes, at hun ikke vil leve hvis det skal være slik. Som undervektig og anorektisk kunne hun blitt lagt inn så og si over alt, men hun ville ikke. Til slutt ble det tvangsinnleggelse. Nå VIL hun ha hjelp, hun er faktisk desperat etter hjelp. Men ingen vil hjelpe henne. Hvorfor!? Er det fordi den spiseforstyrrede adferden har endret karakter? Fordi hun (fysisk sett) ikke er døden nær? Hva med psyken da - hun er faktisk PSYKSIK DØDEN NÆR fordi hun er i ferd med å gi opp. Og hvem kan kritisere henne for det? Hun har gjort som hun skulle - spist nok, trent mindre, fortalt om spiseproblemene. Hun har søkt om hjelp. Men hun møter stengte dører og avslag. 

Jeg skriver dette i all hui og hast, så dere får unnskylde alle skriveleifer. Jeg vet ikke helt hva jeg vil oppnå heller med dette... men ja... øke bevisstheten, kanskje? Tale denne jentas sak i håp om at en eller annen "i systemet" leser dette og bryr seg... ? Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver... først og fremst av egoistiske grunner fordi ordene hennes som jeg leste i går, satte en støkk i meg. Sinnet jeg føler over avslagene hun mottar kan ikke en gang beskrives. Noen i helsenorge burde skamme seg ... !

Sett utenfra, fra friske menneskers øyne, er det merkelig at en kan falle tilbake i spiseforstyrrelsens klør etter å ha kjempet seg frisk. Men faktum er at veldig mange gjør nettopp det, faller til bake. Noen klarer seg bedre enn før, andre blir enda sykere, noen utvikler andre former for spiseforstyrrelser. Det er mange årsaker til tilbakefall - manglende oppfølging, manglende motivasjon, problemer med å takle hverdagen/utfordringer osv...  For meg har det særlig to ting som gjør det vanskelig å vedlikeholde friskheten over tid: matglede og matlyst. To sider av samme sak, kanskje? Men ikke helt. Når matlyst og/eller matgleden forsvinner faller fort de gode matvanene jeg etablerte gjennom tilfriskningsprosessen ut.

Matlyst - er, slik jeg ser det, litt det samme som appetitt. Altså at en har lyst på mat. Når magen rumler, når en er småslakk pga lavt blodsukker - ja da er det vanlig å glede seg til måltidet som nærmer seg. Når lukten av hjemmelaga pizza sprer seg utover heimen på fredagskvelden - ja da kjenner de fleste på matlyst. Eller da du som liten gikk på langrennstur med mor og far i fjellet - da gledet du deg (håper jeg...) til toppen var nådd og kakao og kjeks ble tatt fram. Eller når du skal ut på favorittrestauranten - da kjenner du forventing og glede i forbindelse med maten som snart kommer. Du vet du skal få noe du liker, og det påvirker humøret i poritiv retning. Matlyst. Å ha lyst på mat. 

Matglede  - tenker jeg at skiller seg litt fra matlyst, fordi det ikke handler om lyst og forventing. Matglede, slik jeg ser det, handler om å kjenne glede i forbindelse med matinntak. Når du sitter om mmmm´er deg gjennom favorittretten. Når smaksløkene blir stimulert, når magen blir behagelig mett og du føler deg tilfredsstilt på en slik måte at du føler deg forsynt og fornøyd. 

Kjæresten min har både matlyst og matglede - kanskje mer så enn de fleste andre jeg kjenner. Dette er egentlig veldig positivt for oss begge - for ham: fordi han er en som trenger mye mat for å fungere, for meg: fordi det hjelper med å få et litt mer avslappa forhold til mat. Hvis han hadde vært pirkete, veldig sunnhetsfiksert, eller veldig kresen - så ville det uten tvil påvirket meg og mine matvaner. På den andre siden må jeg jo være så ærlig å si at denne matgleden han helt klart har ofte har irritert meg. Ikke fordi det er noe galt med matglede, men fordi jeg ikke føler det samme. Evnen til å glede seg over et godt måltid, evnen til å kunne nyte smaken, evnen til å være avslappet og behagelig mett etterpå - den mangler jeg. Ofte spiser jeg med hjertet i halsen - som om jeg begår et slags lovbrudd, som om de gamle anorektiske reglene enda gjelder og jeg kjenner panikk over å bryte dem. Andre ganger klarer jeg å nyte smaken, der og da, men etter måltidet forsvinner det lille jeg hadde av glede. Etterpå sitter jeg ofte med en slags "angrende" følelse - jeg skulle ikke ha spist så mye, eller jeg skulle heller spist mer av x og mindre av y. 

Problemet med manglende matglede er at måltidene virker så vanvittig meningsløse. Hvorfor skal jeg gidde å presse i meg mat når det vekker så mye ubehag i meg? Hvorfor spise når det er lettere å la være? Problemet med manglende matlyst er at det gjør matgleden enda mindre. I perioder med dårlig matlyst opplever jeg måltider som masete og som skikkelige tiltak.Når sulten kommer kan jeg åpne kjøleskapet, stirre inn i det og lukke det igjen - fordi ingenting frister. Kostlisten har hjulpet veldig på det sistenvente, for nå VET jeg hva jeg skal spise og slipper å ta et valg. Matgleden jobber jeg med å finne - for jeg har innsett at den ikke bare kommer av seg selv. En vil ikke plutselig oppleve matglede igjen, en må gå inn for å endre holdningene sine. Og det jobber jeg med nå.

 Det er nemlig ikke slik at en kan sitte passiv å vente på at matlyst og matglede bare skal dukke opp av seg selv - og om du i tillegg har en bakgrunn med spiseforstyrrelser så er det faktisk ikke "akseptabelt" å bruke dette som unnskyldninger for ikk eå spise. Nettopp fordi at en ikke plutselig våkner med matglede... det må jobbes for. Tenkte derfor å dele noen tanker og ideer som jeg selv bruker for å prøve og finne tilbake til matgleden. 

1. Se på nytten i maten - For meg hjelper det veldig å vite at det jeg spiser er nyttig for kroppen. Det er lettere for meg å akseptere "mat med mening". Jeg har dermed begynt å bruke en del varer som jeg vet at er postivie for meg på flere måter. Blandt annet linser, qunioa, svarte bønner, byggryn, havregryn, søtpotet og liknende. 

2. prøv noe "nytt" (gammelt og glemt/fortrengt?) - ting smaksløkene ikke har fått kjent på på mange år... For noen er det kanskje tebriks, horn med ost&skinke, potetbåter, o.l For min del er "gjenoppdagelsen" av havregrøt, kombiner med cottage cheese, det nyeste.

3. Ha strukturerte måltid (spis jevnlig!) men ikke overkompliser det heller. Å ha en plan for ca. når og hva en skal spise er bra, men en skal ikke trenge å veie opp alt på grammet hver eneste gang en skal spise!

4. Spis sunt, men ikke overdriv! I et sunt kosthold er det plass til mindre sunne varer innimellom. Jeg vet at jeg må finne tilbake til "gode" ting som jeg spiser fordi det er godt, og ikke bare fordi det er sunt. Målet mitt er derfor å få til et hovedsakelig sunt kosthold, men med plass til en utskeielser i ny og ne. Men jeg gidder ikke å planlegge slike "utskeiler" for det føler jeg blir ganske feil og faktisk ganske spiseforstyrret. Jeg tenker heller at poenget er å kunne spise en is når lysten kommer, heller enn å "måtte" spise en is bare fordi det er lørdag ;)kke planlegg så alt for mye

pinup-is på en helt vanlig hverdag! 

5. Gjør måltidene koselige! - akkurat som at nytt treningstøy motiverer mange til å skulle trene... tja - hvorfor ikke bruke samme taktikk på matlysten? Jeg prøvde: og det fungerte litt, i alle fall! En liten tur innom søstrene grene - og jeg kom hjem med nye bordbrikker, nye skåler, nye skjeer...! Småting, altså.. men har en kjøpt en ny skål så må en jo bruke den ;)

laks, linser, ruccola og annet...!

6. Prøv å interesser deg - google etter oppskrifter - let etter inspirasjon. Du kan alltids tilpasse oppskriften slik du vil - en oppskrift er faktisk bare et forslag. Jeg bruker f.eks ikke hvit ris - men jeg henter likevel inspirasjon fra flere måltider som serves med hvit ris. Selv lager jeg noe liknende, og serverer det med quinioa, bønner eller liknende.  Tilpasninger er lov, erstatninger er lov - men ikke dersom det gjøres for å redusere kaloriinnholdet. Da lurer du seg selv! (å bytte ut ris med f.eks quinoa vil ikke ha noe å si på kaloriene, men næringsinnholde i quinoa er mye "bedre" enn det til hvit ris mtp mineraler, vitaminer osv). Lær deg også litt om ulike tilberedningsmetoder (steking, koking, grilling, damping osv..), tilbehør, sauser og krydder. PS: unngå slankeblogger og "fitnessifisert" mat - seriøst det gagner deg ikke!!! 

 7. Legg fra deg den negative holdningen før du går til bords. Det tar tid og energi å spise når en helst vil faste... men seriøst: hva er alternativet til disse måltidene? Du tjener ingenting på å hoppe over måltid. Tar du ikke kampen(e) nå, utsetter du det jo bare. Og disse kampene blir vanskeligere jo lengre problemene får vokse i deg. 

8. Ikke la alt handle om mat - husk at mat faktisk bare er mat. Ikke la dagen handle om når, hvor og hva du skal spise. Fokuser heller på andre ting - hva du skal gjøre etterpå, hva du skal i morgen, finn ting du kan se frem til. Om det så bare er et kryssord, eller en film! =) 

Q: Hva gjør du (eller skal du begynne å gjøre...?) for å finne tilbake til matgleden?

Minner også om #killlars - prosjektet på Instagram: her tagges bilder i forskjellige mennesker kamp mot Lars. Matbilder, og andre små-seiere (som f.eks å ta tog istedenfor å løpe til jobb;)) BLI MED - tagg dine små-seiere med #killlars og bruk siden til motivasjon :)

OG: jeg ser at statistikken min viser betydelig økning i trafikk...og det liker jeg jo - MEN dere er såååå stille av dere mtp kommentarfeltet. Legg gjerne igjen en lyd, for jeg lurer jo på hvem dere er som leser her. OG- ER DET NOE SPESIELT DU KUNNE TENKE DEG Å LESE HER / NOE JEG KAN SKRIVE OM? 

Lille speil på veggen der... hvem er xxxx i landet her? Det kommer veldig ann på hvem som ser, det - Lars, Marte, Deg ? 

Kostlisten min innebærer betydelig økning i energiinntak, samtidig som treningsmengden reduserer. For kroppen er dette nok utelukkende positivt, men for psyken er dette utrolig tøft - for jeg har ikke veid mer enn det jeg gjør nå på mange år. vekten min har jeg holdt lav ved å trene vanvittig mye, og være veldig bevisst på hva jeg putter i munnen. Det siste trenger ikke være et problem - dersom er bevisst på den riktige og sunne måten - altså NOK mat og gjerne av den sunne sorten. Men for meg var fokuset på aldri å spise "for mye" - og grensen for denne "for mye"´en ble stadig lavere og lavere.  Jeg VET at mange der holder på på samme måte - trene mye, spise lite - for å holde vekta der den er, i alle fall ikke legge på seg. Leve som om fett% avgjør verdien din som mennesker. 

Dessverre er resultatet av dette ganske så sørgelig  både fysisk og psykisk. Har skrevet så mye om dette før at jeg ikke skal gjenta meg - men heller komme til poenget. Kroppsbilde. Kropps-aksept. For jeg er 25 år. Jeg skal ikke ha en formløs kropp som en tolvåring. Jeg skal ikke se ut som en skrapa toppidrettsutøver. Jeg trener, og jeg vil se trent ut - men det skal ikke gå på bekostning av helsa. Og - en kan se trent ut og faktisk være i god form. For i det siste har jeg kanskje sett trent ut, men virkelig ikke følt meg i form. Herregud... klarer ikke å formulere noe i dag... Det jeg vil fram til er at jeg er ferdig med å jobbe mot kroppen. Jeg er klar for å jobbe MED den, gi den det den trenger. Det er ikke kroppen min det er noe i veien med - det er min egen oppfatning av kropp og hva som er normalt det er noe galt med. Og det er DET jeg må jobbe med. 

Og- siden jeg er ufattelig lei av å skrive - jeg gjentar jo bare meg selv.... så skal jeg vise poenget mitt med to bilder. Jeg deler dette for å forklare hva som er "problemet". For det er faktisk slik det føles for meg, og så mange andre. I speilbildet ser jeg så vidt på håret, sminke o.l. Jeg ser utelukkende på alt som er "stygt" og "Feil" - jeg gjør det ikke for å sutre, for å være selvopptatt eller fordi jeg er så sjukt selvsentrert. Det er ikke det det handler om. Det er blitt en vane fordi jeg har levd med anoreksien i så mange år. Jeg har de siste årene blitt vandt med å fokusere på mangelene mine, og ikke det gode. Virkelig min egen verste fiende. Det er denne automatikken jeg jobber med å snu. 

Så for å beholde litt humor i all galskapen har jeg illustrert litt :-) ENJOY! (eller noe...)

så dagens leksjon: kropp er topp! så ta vare på den du har - liten eller stor

Lovte å skrive litt om temaet kostlister. så ja..here goes!

En kostliste er rett og slett en slags "dagsmeny" som (forhåpentligvis) er satt opp av en ernæringsfysiolog. Kostlister brukes av flere grupper mennesker - folk med matintolleranse, eller utredning av dette, fitnessutøvere på bulk/deff, slankere, syke - altså de som må ha tilpasset inntaket sitt ifht div. sykdommer, vektjustering (opp/ned), osv osv... Kostlister kan altså benyttes av flere årsaker. I forbindelse med spiseforstyrrelser brukes de som regel for å øke kroppsvekten, og siden for å vedlikeholde den. Foruten tilstrekkelig energi/kalorier, skal skal en kostliste sørge for at en får i seg nok mineraler, vitaminer, fiber, karbohydrat, fett, protein o.l. Det er altså mange faktorer å ta hensyn til, og det er ikke "bare bare" å sette opp en kostliste.

Noe en bør huske på, ettersom mange med sf (spiseforstyrrelser) er selvutnevnte eksperter på kosthold. Det stemmer på ett nivå, men på en måte ikke. For ha, mennesker med sf kan mye om kalorier - mange er vandrende kalori-tabeller. Også kunnskapen om hva som inneholder mest protein, fett og karbo er enorm. Men utover det er de fleste ganske blinde - vi ser det vi vil se. Jeg trodde jo lenge at jeg spiste kjempesunt. Skyr + litt musli, knekkebrød med skinke og eggehvite (gud forby den fete plomma), epler, fisk (mager fisk..), grønnsaker... Thats it! Hva mangler her?! KARBO. FETT: FETT FETT FETT!!! For lite fett i kosten over tid er en garanti for å klusse med hormonene og forbrenninga. Men jeg visste best! Derfor kan en ha nytte av en kostliste - for å sikre seg at inntaket innebærer tilstrekkelig protein, karbo. og FETT. Og disse mineralene - får du i deg nok jern? fosfor? Kalk? Kalsium? Kalim? Selen? d-vitamin?  Spiser du egentlig nok - har du overskudd i hverdagen eller kommer du deg bare gjennom hverdagen? Trener du mye uten framgang? Slik trenger det ikke å være - og slik skal det faktisk heller ikke være. Problemet er at en ofte har hatt det slik så lenge at en bare tror at det er slik en skal ha det, at det er normalt. 

Jeg kommer kun til å ta for meg kostlister i forbindelse med spiseforstyrrelser - der brukes de på mange måter. Vektøkning som innlagt/syk, og også for å stabiliere vekta i ettertid. Vel og greit. Men så hva? Når skal en slutte? Hvor lenge skal en følge kostlista? Må en være undervektig for å ha kostliste? Hvem setter opp kostlister? Jeg har fått en del spørsmål fra dere - både på mail og gjennom andre kanaler (blogg, face, forum) og dem skal jeg selvsagt også svare på ...

FORDELER MED Å FØLGE KOSTLISTE:

- mindre tankekaos: på planen står det mengder og matvarer - en slipper å skulle ta et valg  (100g pasta, 10g pasta, ingen pasta?). For meg har en kostplan redusert mattankene veldig fordi jeg vet hva jeg skal spise og dermed ikke trenger ta et valg. Slevsagt må jeg velge å følge lista...men det er jo også hele poenget med å be om ei kostliste. 

- trygghet: Jeg føler meg endelig trygg på at kroppen min får det den trenger. Jeg kan huske tilbake på løpeturer hvor jeg på en måte har kjent på en gnagende dårlig samvittighet - fordi jeg visst at jeg trente uten nok mat i kroppen, at jeg egentlig tærte med på kroppen enn jeg bygget den opp. AT jeg trente for å forbrenne, ikke for å prestere. Samtidig må jeg jo ærlig si at det også er skummelt og "ekkelt" å spise så mye mer og annerledes. Det er egentlig ganske sykt at det oppleves som skumlere å spise tilstrekkelig, enn å sulte seg! 

- måltidsfrekvens: jeg har (som jeg også vet at mange av dere andre har) ofte pleid å spise minimalt på dagen, fordi jeg er "redd" for å bli sulten på kvelden uten å ha nok kalorier "igjen" å bruke. ALtså at jeg sparer litt plass til å kunne spise mer på kvelden dersom jeg skulle bli sulten da. Dermed blir energien i løpet av dagen ganske lav, og dagsformen like så. Med en kostplan får en jevnlig i seg måltider - fordelt gjennom dagen. 

- god vaner: alle har matvaner, gode og dårlige. Som spiseforstyrret er det fort gjort å vende tilbake til gamle (u)vaner - litt mindre smør en dag --> plutselig ingen smør, bytte ut brød med knekkebrød, bytte ut havregrøten med noe bestående av utelukkende protein, droppe eggeplomma, unngå stekefett og saus osv... Slike ting utvikler seg fort. Dersom en har en kostliste som en følger så unngår en dette ettersom en bruker de mengdene og varene som står på lista.

velsammensatt fullverdig måltid med bønner, salmalaks, spinat og paprika (bla)

- holde seg frisk: når en slutter å følge kostliste så er det i utgangspunktet bra. En lærer å spise etter kroppens behov osv.. MEN mange med spiseforstyrrelser er ikke friske mentalt selv om de tror det selv. Altså kan maten for få en annen rolle en næring. Mange går fra anoreksi til bulimi, overspising eller ortoreksi. Dersom en skulle merke dette selv -at det sklir ut, at måltidene er kaotiske, at en spiser for lite/mye, konstant småspiser osv... da er det faktisk mye nytte i å finne fram kostplanen igjen. Få ting på plass, få inn rutinene igjen.

ULEMPER:

- Tvang: for mange blir kostlisten en "ny spiseforstyrrelse" - fordi en følger den så vanvittig slavisk at den begrenser livskvaliteten. Nei... jeg kan ikke være med på kino i kveld - for det kolliderer med kveldsmåltidet mitt. Slik skal det ikke være. En kostliste skal være en slags mal  - et forslag. Så må en tilpasse den i hverdagen. Skal du på kino kan du f.eks spise litt mer til middag før kinoen, og heller litt mindre kveldsmåltid etterpå? Ikke la kostlisten bli en stressfaktor. Hva skjer om du spiser litt mer en dag og litt mindre en annen dag? Det går opp i opp.. kroppen tilpasser seg. Kroppen sitter ikke og holder regnskap! Og så hva om det en dag blir potet og en annen dag ris? Poenget er å få i seg en karbohydratskilde - i store nok mengder og ofte nok.

FORUTSETNINGER FOR Å LYKKES: den "lykken" og mestringen mange opplever når de følger sin strenge diett (sf) kan også oppnås ved å følge en kostliste. Jeg kjente mye på mestring da jeg begynte med denne kostlista for snart to uker siden. Jeg kokte opp disse sorte linsene med stor skepsis, stekete torsk og løk, blandet det hele sammen i stekepanna og helte over fellfett koksmelk (18% !!!) - og vet du hva: det smakte veldig godt, og jeg klarte det. Jeg spiste den mengden jeg skulle, det smakte bra, kroppen trenger det. MESTRING. Men for å klare å føle mestring og ikke bare angst (for den melder også sin ankomst) så er det avgjørende at en har rett instilling.

Full tillitt til ernæringsfysiolog og kostliste: det er ikke vits i å be om ei kostliste hvis du ikke har tenkt å følge den. Ikke be om kostliste for så å luke ut all fettet, eller karbsene. 

Instilling - vær instilt på at det blir tøft (mentalt) og ha noen mestringsstrategier klare. Og: se på det hele som et spennende prosjekt, ikke som et ork. 

planlegging - ofte vil det kreve litt planlegging, så forsøk å se etter løsninger og ikke problemer. Jeg spiser f.eks laks + karbokilde til lunsj. For det første er det utfordrende med fet fisk - derfor har jeg valgt å ha dette som lunsj fordi jeg da er på jobb og ikke helt "kan" firke ut over litt laks. Da er også sjansen større for at jeg faktisk gjennomfører måltiden enn dersom jeg var hjemme (da kunne jeg valgt torsk istedet!). For det andre krever det at jeg forberedet lunsjen i forkant (har ikke kantine). Istedenfor å skulle stå med dette hver morgen brukte jeg en halvtime i morges på å lage en haug matbokser og fryse ned. Rett og slett så enkelt som å koke opp x-porsjoner med linser/bønner o.l og sette laksefileter i ovnen. Så er det bare å fordele i boksene og fryse ned. Tok virkelig ikke lange tiden, og hele ukas lunsjer i klare. 

takras av et mellommåltid! Flaks at jeg spiser meg munnen og ikke øynene.... ;) (Yoghurt-skyr-mix med havregryn, blåbær og mandler)

kommunikasjon og åpenhet - jeg fortalte på jobb at jeg har fått en kostliste fra ernæringsfysiolog som jeg skal følge en stund for å få litt mer overskudd. Mer trenger en ikke å si om en ikke vil. "Så...jeg kommer nok til å bombardere kjøleskapet med matbokser framover"´." Ingen sure miner, ingen spydigheter. Heller nysgjerrighet, beundring (ååå...det så godt ut!) og støtte! :) Dette gjelder ellers også - familie o.l Fortell hva som foregår, da er det lettere for deg å følge lista, og de rundt deg vil nok også føle seg betrygget av at du følger en kostliste, istedenfor selv å begrense inntaket ditt til det minimale og syke (i deres øyne)

Q&A:

*Hvem setter opp kostlister?

- En kan bli henvist av lege, eller selv kontakte. Det finnes kliniske ernæringsfysiolog - de som jobber med spesifikke pasientgrupper (spiseforstyrrede, diabetikkere osv), og også private som altså jobber utenfor sykehus/institusjoner. Da jeg var innlagt og under behandling fikk jeg kostliste gjennom behandlingsapparatet. Denne ganger har jeg selv kontaktet en privat og bedt om kostliste tilpasset meg. 

*Hvorfor bruker folk kostlister?

- for å sikre tilstrekkelig og optimalt matinntak - om det så er for å prestere i en idrett, slanke seg, legge på seg, eller likndende

*Når kan jeg slutte med kostlisten?

- En bør først ha oppnådd stabil og "normal" kroppsvekt, og ha stabilisert seg der en stund. En bør også ha fått tilbake sult/metthets-følelse. Også blodprøver og tester hos lege bør være normale over tid først - altså ingen mangler mtp jern, vitaminer, mineraler, og normale hormonnivåer (østrogen, stress o.l). En bør også råde seg med behandlingsapparatet først - snakk med psykolog og/eller ernæringsfysiolog sik at de kan følge deg opp. Når du bestemmer deg for å slutte å følge kostlista er det viktig å ta med seg kunnskapen videre - ikke begynn å redusere i fett eller karbs. Du står nok litt friere uten koslista, men ikke la det bli en unnskyldning for å slippe unna tilstrekkelig mat. Bevar de gode vanene!

- Hvis du føler at ting sklir ut: enten at du spiser mindre enn før, at du venter helt til kvlelden med å spise, eller at du konstant småspiser: da kan du med fordel finne fram kostlista igjen. Bruk den til å få inn rutinene før ting sklir ut. For det skjer fortere enn du aner. 

*Må en være undervektig for å ha nytte av en kostliste?

- Nei. Jeg tror faktisk at mange ville fått seg en oppvekker dersom de fikk seg en kostliste... For mange ville det betydd at de nok trenger mer mat enn de faktisk får i seg. For andre ville det bety mindre mat. For de aller fleste tror jeg det ville betydd litt annerledes valg, og bedre sammensatte måltid. For dette med fett/protein/karbo - hvor mange er egentlig flinke til å få i seg nok av dette til hvert måltid? De fleste (ikke fintessverdenen...men den generelle befolkningen) spiser brød til frokost, lunsj og kvelds. Jeg er ingen brødentusiast, men brød i seg selv trenger ikke være så ille dersom en sørger for at måltider ellers er greit. Altså: to kneipbrødsskiver med en servelatbit og agruk - det er ikke et måltid! Det er bare karbo med bittebittebittelitt prosessert kjøtt på. HVor er det sunne fettet? Hvor er proteinene? Med et tykt lag makrell i tomat, egg & skinke, grønnsaker, o.l... DA nærmer vi oss ett måltid. 

- Som normaltvektig og sf. bakgrunn kan du absolutt også dra nytte av en kostliste for å sikre deg at det du får i deg er såpass mye som du innbiller deg. En kostliste er et nyttig veiledende verktøy - men ingen fasit som skal følges slavisk. Så om du innerst inne er usikker på om du faktisk spiser nok/rett - da er det ingenting å tape på å skaffe seg en kostliste.

*Hvem har laget kostlisten din, og hvor mye koster det?

Jeg går ikke til behandling for sf. og står dermed uten støtteapparat. Jeg har kontakt med lege og PT. Derfor kontaktet jeg selv ernæringfysiolog denne gangen fordi jeg hadde fått veldig nok av å være slapp og trett. Og jeg klarte ikke helt å snu om selv, ikke over tid. Jeg kontaktet Therese Ødegaard (http://mthereseo.blogg.no/1382640100_coaching.html) som jeg har "kjent" i noen år gjennom diverse nettforum og facebook. Dermed kjente hun til min bakgrunn som idrettsutøver og spiseforstyrrelsene mine. Grunnen til at jeg kontaktet henne og ikke en klinisk ernæringsfysiolog denne ganger er at jeg ikke har følt meg vel på "husmannskost". "Det er bare psykisk!" har jeg ofte fått høre når jeg klager over magesmerter og søvnproblemer.. Og kanskje er det det, men uansett er jeg lei av å ha "psykisk vondt i magen" og "psykisk søvnmangel". Jeg har dermed fått kostliste med matvarer som skal hjelpe meg med å få orden på magen, søvnen, hormomer o.l. Altså mye næringsrik mat, og ikke behandlet og prosessert mat. =) 

"Følger også kostliste, men har blitt skadet - og da er det veeeeelig vanskelig å ikke kutte ut på noe. Ellers føler meg også relativt frisk - så lenge jeg får spise "min mat" og følge "mine" rutiner. Det jeg har problem med i forhold til kostlisten, er at jeg heller ikke kan spise MER enn det som står der. Uansett om magen sier noe annet. Har du erfaring med det?"

- Jeg velger å se på kostlisten som et forslag - og en minimumsliste. Er du sulten så skal du spise. Så enkelt er det faktisk. Det viktigste er at du får i deg noen solide og skikkelige måltider jevnlig gjennom dagen. Om du da er sulten, så er du faktisk sulten! Dersom en ikke spiser tilstrekkelig blir en også sulten, selvsagt, men denne sulten kan du nok temme ved å spise skikkelig og nok. Poenget er at dersom du til tross for å ha spist skikkelig er sulten: SÅ SPIS. Husk at det ikke finnes noe som helst kommunikasjonskanal mellom kroppen din og kostlista. Kostlisten er fast, kroppen varierer. Stol på kroppen!

- Og anngående skader - SPIS!! Skader heler seg ikke av seg selv... helningsprosessen er avhengig av NOK mat, virkelig. Nakkebruddet mitt grodde ikke... jeg spiste heller ikke særlig... tilfeldig eller sammenheng? ;)

- kjenner meg også igjen i dette med å følge "min mat" og "mine rutiner" - og det er greit nok det. Det vitigste er faktsik å få i seg mat, så må en heller ha et langsiktig mål om å bli flinkere til å løsne opp litt. Det kan du f.eks gjøre ved å ha en dag innimellom hvor du lager noe helt annet enn "det vanlige". Ofte anbefales lørdager til slik...men jeg vil heller råde deg til å prøve en uke dag. For meg har i alle fall det fungert veldig bra - rett og slett fordi hverdagene er så mye mer travle at jeg ikke rekker å "dvele" over den vanskelige maten på samme måte. Du trenger ikke skeie fullstendig ut heller, men hva med noen ruter mørk sjokolade etter middagen? Hjemmelaget grov pizza? Hvitløksbrød som tilbehør? Litt iskrem? Altså hva som helst.. Ha det som mål - en gang i uka gir du litt faen og lager noe du VIL ha. Noe den friske deg ville elsket. Jeg lover med hånden på hjertet at ETT ENKELT MÅLTID I UKA IKKE VIL BETY NOEN TING. 

"Målet er å komme seg på bena igjen treningsmessig, og jeg vet jeg da må spise nok og riktig. Har veldig lyst til å få hjelp av noen som har peiling på mat og trening (utholdenhet). Har du noen tips? Eller bruker du en "vanlig" ernæringsfysiolog?" 

- Har svart på mye av dette allerede... men kan føye til at du vil få ulike svar fra ulike ernæringsfysiologer. Aller er utdannet og du kan stole på dem ;) Men om å prestere i idrett er hovedmålet (OG HOLDE DEG FRISK!?) så ville jeg kontaktet noen som spesialiserer seg på det. Du kan nok google litt for finne noen i ditt område. Her i Stavanger vet jeg i alle fall at det er en idrettsklinikk som tilbyr ernæringsfysiolog. Divrse treningssentret og PT-service gjør også det. Husk bare å spesifisere hva du er ute etter: balanserte måltider med tilstrekkelig mat, spising for optimale resulateter...altså ber du ikke om en vektreduskjonsplan o.l ;) 

Håper dette har vært til noe hjelp... er det flere spørsmål er det bare å spørre :) 

Hei - bare et meget kjapt lite innlegg - kommer med et mer utfyllende ett i løpet av helgen :) 

MANGE er nysgjerrige på denne kostlisten min - hvor mange kalorier, hvor mye protein/fett/karbo osv.. Hva består den av? Hvem har laget den? Bør jeg også følge en kostliste? osv osv.. Så derfor kommer jeg tl å skrive litt generelt om kostlister - fordeler, ulemper, hensikt osv. Også litt fra mitt kosthold vil jeg dele. MEN: jeg kommer ikke til å legge ut min kostliste her, fordi den er laget til nettopp meg og mine forutsetninger. Hvis høykarbo funker for meg, betyr det ikke at det er løsningen for andre... eller hvis lavkarbo og mye fett fungerer for meg - så gjelder ikke det nødvendigvis deg osv.. Derfor vil jeg ikke oppgi eksakte mengder og måltider.

Jeg vil også dele enkelte matvarer som jeg nylig har fått øynene opp for. Kanskjer kan du også finne litt inspirasjon? :)

så - hvis det er noen spørsmål knyttet til dette med å skulle følge en kostliste - så er det bare å spørre nå så skal jeg få det med i innlegget!

Say (cottage) cheese.... ;)

Tenkte å begynne dette innlegget med noe så blogg-kliséette som en "Hei alle sammen!" - men er det noen der som leser lenger? For jeg blogger jo ikke lenger, ikke sånn offisielt. Sporadiske innlegg her og der. Men i dag har jeg faktisk noe jeg vil skrive om. Eller, ikke vil, egentlig, men bør. Noe viktig (syntes jeg). En slags advarsel til alle dere som "klusser" med maten - jeg håper dere kan lære av mine feil istedetfor å gå den lange veien for å erfare det selv. hvilke feil? Tilbakefall igjen?! Sulting?! Faste?! Nei, nei, nei, nei... Men en annen feil. En slags "mellom-frisk-tilstand". En tilstand hvor kroppen tilsynelatende ser frisk ut - litt i minste laget, men ikke sykelig. En situasjon hvor en ser "topptrent" ut. En ytre friskhet. Slik har det vært for meg siden i høst. 

Jeg gikk fra 100% sykemeldt og student, til sommerferie, og siden rett i en 100% stilling som ingeniør. Motivasjonen var det absolutt, og jeg trodde helt fult at dette skulle jeg greie. Og det gjorde jeg jo også, for så vidt. Men de nye rutinene tok meg litt på senga, for den tiden og rutinen jeg tideligere hadde på måltidene ble endret ganske så brått uten at jeg hadde en god nok plan. Frokost hjemme, sykling til jobb, brødskiver (som siden ble til knekkebrød) på jobb, en eller annen proteinbar, siden syklet jeg på trening og deretter hjem. Senmiddag - utelukende av proteinkilder og grønnsaker. Det fungerte lenge, men så...

Symptomene jeg har kjent på (=ignorert) den siste tiden har bare økt i omfang og intensitet. Dette er symptomer på en kropp i ren panikkmodus. En kropp som desperat forsøker å suge til seg det lille den får av næring, en kropp som forsøker å svi av minst mulig energi fordi den går på tomgang. Hvis du lurer på hvordan en slik kropp kjennes ut så skal jeg fortelle deg det (så slipper du kanskje selv å havne der først?). PS: dette er MIN erfaring, andre kan nok oppleve det annerledes.

- nedsatt stoffskifte, uten å ha sykdom i skjoldbruskkjertelen: altså en kroppslig tilpasning til utrilstrekkelig matinntak over tid. Dette nedsatte stoffskiftet er målt vha blodprøver, og det har vært for lavt i flere år nå. Mange av symptomene jeg lister opp er en konsekvens av dette stoffsktiftet mitt.

- søvnmangel, til tross for konstant utmattelse. Sovner lett, men våkner flere ganger i løpet av natten, bla for å gå på do. Sliter veldig med å sovne igjen. Har aldri sovet så lenge at vekkerklokka ringer. Jeg våkner alltid før den.

- svingende kroppstemperatur: svetter veldig fort ved fysisk aktivitet, men er ellers isklad. Særlig hender og føtter. Etter kveldsmåltidet ble jeg glodhet og måtte ofte åpne terrassedøren for ikke svette ihjel. Altså en kropp som ikke helt klarer å takle maten den får, som om den får sjokk og må jobbe i høygir for å fordøye. 

- redusert benmasse: har fått påvist betydelig tap av beinmasse... hjelp - var det kanskje derfor ribbeinet mitt knakk da jeg gikk på en dør i vinter?

- svimmelhet og konstant tretthet.

- liten lyst og vilje: hva anngår d meste. "vil ikke, orker ikke" - både sosialt og ellers. Alt blir et ork. vil ingenting..!

- hovne ankler: ødem/veskeopphopning i føttene innimellom. Merkes bla. ved meget tydelige "sokkermerker" på leggene. Ikke bare sokkemerke-men en GROP!

- leddsmerter og muskelsmerter

- hårtap

- null fremgang på trening: blir ikke sterkere eller kjappere til tross for mange treningstimer

- melkesyre og "sure" ben, selv ved lav intensitet. Stivner helt til selv ved puls på under 150 bmp (ca 70%). SLik skal det IKKE være!!

and the list goes on... 

Løsningen: den leter jeg enda etter, og har vel prøvd å løse dette selv innimello. Endelig har jeg tatt et stort steg i riktig retning - jeg har sagt fra meg ansvaret, og kontaktet en som kan dette om trening og ernæring. Selvsagt er dette mitt ansvar, men jeg har valgt å be om å få en kostplan for å få gang igjen i min stakkars kropp, og denne kostplanen skal jeg følge selv om det føles mildt sagt, skremmende ut! Så - jeg spiser nå etter en kostplan på godt over det dobbelte av hva jeg pleier. Et inntak som betyr stort kalorioverskudd. Det er skremmende, noe så vanvittig. Men hvilke andre valg har jeg? Jeg vil ha et stoffskifte som fungerer,og det får jeg ikke uten skikkelig mat, og godt sammensatte måltider. Dette innebærer bla. at jeg spiser mer karbo og fett en noen gang før. 

havregyrn, ruggryng, fullfett kokosmelk, cottage chesse... goooood morgen i en skål!

Torsk, røde linser, kokosmelk, grønnsaker

Det som er "nifst" er at jeg ikke vet hvordan kroppen vil reagere. Vil jeg legge på meg 1 kilo eller 10? Vil kroppen "fikse seg selv" etter en måned, eller vil det ta ett år? Det er umulig å forutsi - så jeg må bare bite det i meg, forsøke å akseptere de kiloene som nok kommer. For igjen - hva er alternativet!? Jeg er altså i gang med den aller siste delen av kampen mot Lars - kanskje er dette den verste delen og det er derfor jeg har utsatt det. Denne siste delen der kroppen får nok mat (de kiloene jeg la på meg i gjennom fjorårets behandling kom på selv med et "for lavt" kaloriinntak. Jeg la på meg 12 kilo uten å ligge på pluss siden av 2000 kalorier...!) og vekten øker til "trivselsvekt". 

Dette byr på en rekke utfordringer for min stakkars psyke... men jeg velger å fokusere på det positivte. Jeg velger å se på muligheten dette kan gi meg:

- kanskje kan jeg nå likevel få unger en dag?

- kanskje vil benbygningen bli sterkere?

- jeg kommer helt klart til å få bedre søvn og overskudd = livsglede

- jeg blir en bedre kjæreste, søster og datter

- jeg gleder med til å trene med OVERSKUDD og energi. (I det siste har jeg gruet meg til f.eks å trene pushups, fordi jeg har vært for sliten...sånn egentlig!)

- fokuset på mat og kalorier blir mindre fordi jeg følger denne planen. På en måte slipper jeg å forholde meg til matvalg - fordi det allerede er avklart hva jeg skal spise. Dette er jo ikke en "fast" og evig løsning, men akkurat nå trenger jeg noe å forholde meg til. Noe SUNT og TILSTREKKELIG. 

Herregud for et evig langt innlegg - skriv en bok heller... - tenker du kanskje. Vel, jeg skriver bok også jeg... ;) Hoho..

En siste ting før jeg avrunder: Jeg vet at flere er i liknende situasjoner. Altså at de trener uten å spise nok. At en føler seg fanger i en rutine med mat og trening. En hverdag hvor flere matvarer er forbudt, en hverdag hvor en ikke kan senke skuldrene før dagens x-kalorier er forbrent. Noen sitter dypere i det enn andre, men ¨ha det slik er så ufattelig unødvendig. Hvorfor holder vi på slik!? Seriøst?! Hvorfor oppleves det som skummelt å skulle spise nok? Hvorfor er det nifsere å gi kroppen det den har godt av enn å sulte den!? Lars altså....

Så for alle som er, eller har vært, i liknende situasjon - en ond sirkel hva anngår trening og mat - jeg oppfordrer dere til å tagge alle "seiersbilder" og "friskhetsbilder" på instagram med #killlars - en slags motivasjonsbase for friskhet og helse! :) 

Den beste måten å "kille-lars" på er å spise, dessverre.... MEN: alltid gøy med farger. SKÅL for søtpoteten :)